Dette innlegget har jeg, etter oppfordring fra Alexander, skrevet og sendt inn til Posisjon, medlemsbladet for GeoForum, bransjeorganisasjonen for kart, oppmåling og geografisk informasjon, også kjent som Geomatikk. Jeg regner med at det kan være av interesse for andre enn de som får Posisjon i posten, dermed legger jeg det ut her også. Jeg tar gjerne imot kommentarer, men temaet er jo ikke nytt her på bloggen.
Google er ikke som oss. På godt og vondt. Der bransjen som opererer i krysningspunktet mellom IT og geomatikk (gjerne kalt GIS) er kjent for å lage tunge, kompliserte og dyre fagsystemer lager Google noe enkelt, som fungerer og som når ut til forbrukermarkedet.. Og det skal vi være glade for. Google Maps tvang oss til å tenke nytt. “Folk flest” forsto at kart på nett ikke trenger å være trege, tungvinte og begrensede. Det er én ting. En annen ting er alle nerdene der ute. De tok også i bruk Google Maps, og la tjenester på toppen av dette, noe Google gjorte lettere ved å åpne et API mot tjenesten. Men datafolk er rare. Gratis er ikke nok. Det skal være fritt (“free as in speech, not as in beer”, som amerikanerene sier).
Man hadde altså et problem. Det manglet kartdata man fritt kunne bruke, mikse med andre data og gjøre andre spennende ting med. Google sine data er bare ferdigtegnede fliser som fort kan inneholde reklame. De nasjonale dataene var (og er) dyre og utilgjengelige for mange. Dermed tenkte en gjeng initiativrike mennesker: “Se på Wikipedia, der har de klart å lage et fullverdig leksikon basert på dugnadsånd”. Og kimen til OpenStreetMap var lagt. Et sted for å samle inn og koordinere kartdata fra hele verden, basert på folks frivillige innsats. Og fritt til å brukes, av alle, til alle formål (dog, så lenge du overholder lisensen, som i kortform sier: “Ikke miks meg inn med dine stygge, ufrie data”). Og folk bidrar i stort monn. De setter GPSen sin på logging og kjører rundt for å finne ut hvor veiene går. De tar med seg GPSen på tur for å tracke stier. De har fått satelittbilder fra Microsoft og Yahoo! for å tegne inn bygninger, vann og den type ting som er vanskelig å tracke med en håndholdt GPS. Fordi dataene som allerede var samlet inn av det offentlige og det private var utligjengelige hadde man snublet over en ny måte å samle kartdata på, generelt kjent som «crowdsourcing», man setter det oppgaven ut til folket. Denne metoden har også Google fattet interesse for, og de kastet seg rundt å lanserte Google Map Maker etter samme prinsipp.
Men hva får folket igjen? Først av alt får de tilgang til data de selv kan bruke. Og bruke dem gjør mange. Derfor finnes det etterhvert en mengde løsninger rundt omkring basert på disse dataene. Gjerne i applikasjoner laget av ildsjeler, utenfor kartbransjen. For hva gjør geomatikerene? Jo, vi lener oss tilbake og sier: “Jammen, kvaliteten på dette må da være under enhver kritikk? Vi kan da ikke bruke dette?”. På samme måte sitter det mange leksikonforfattere, lærere og andre forståsegpåere og sier at “Vi kan da ikke stole på Wikipedia”, de har jo ingen kvalitetskontroll. Da kan vi begynne å diskutere kvalitet. Hva er det? ISO 9000 definerer kvalitet som: “Helheten av egenskaper en enhet har og som vedrører dens evne til å tilfredsstille uttalte og underforståtte behov.” Vi er like langt. Det avhenger av behovet. Og hva er det? Er det å regne på millimeteren hvor lang Glomma er eller er det å finne frem til den %#&@! bensinstasjonen? Er det værre at bensinstasjonen ligger 1 meter feil eller at den ikke er der i det hele tatt? Er dårligere data bedre enn ingen data?
Hva kan man si om slike crowdsourcede data? Nøyaktigheten blir nok i de fleste tilfeller dårligere enn om en landmåler hadde gjort jobben, men oppdateringsfrekvensen? Tilgjengeligheten? Bedre! “Kart er ferskvare”, ynder vi å si. Kvalitetskontrollen vi må ha sinker denne prosessen. Å bestemme hva som er best av dataene du finner i OpenStreetMap og det “folk flest” kaller “Kartverkets data” blir litt som å sammenligne pærer og bananer. De er gode på hvert sitt felt. Likevel vil OpenStreetMap-miljøet ha tak i “Kartverkets data”. Hvorfor? Fordi de synes det er mer spennende med en miks av pærer og bananer enn kun pærer. Høydedata er et godt eksempel, grenselinjer likeså. Dette er data det er vanskelig for amatørene (i ordets positive betydning) å samle inn selv. Så tenker man som så: “Vi, som i folket, har jo vært med på å finansiere de offentlige kartdataene, hvorfor skal vi se oss avspist med at kommunens saksbehandlere bruker dem? Eller at jeg kan kjøpe dem trykt på papir? Eller, nå i det siste, få tak i dem som WMS?”.
Endringer kommer ofte utenfra, og man må henge med eller forsvinne. Google brakte endring på softwaresiden når det gjelder kart. OpenStreetMap bringer endringer på datasiden. Da kan vi gjøre ett av to; som Store Norske Leksikon og si at “vi er best”, for så å dø en sakte død (naboen lempa forleden dag 10 bind leksikon i containeren, han har jo Wikipedia på telefonen), eller vi kan henge oss på, tenke nytt om kartdata og bli med på oppturen sammen med de glade amatørene. Google har satt gullstandarden for kartklienter på web, skal OpenStreetMap og andre få sette gullstandarden for oppdatering, forvaltning og synkronisering av kartdata eller skal bransjen selv ligge i forkant på dette feltet? Ved å gjøre som man alltid har gjort får man det man alltid har fått. Hva vil vi egentlig?