Monthly Archives: October 2012

3 uker uten nett

Jeg ble i forrige uke gjort oppmerksom på at “noen” ved NTNU skal gjennomføre en studie de kaller “Life offline”. Som de skriver i “utlysningsbrevet“:

Prosjektet benytter et eksperimentelt sosiologisk design, hvor 30 deltakere, som ellers betrakter seg selv som daglige “vanlige” internettbrukere, avstår fra bruk av internett (epost/web/facebook etc) i tre uker. Deltakerne kan bruke telefon/SMS, men ikke internett-­‐tjenester og nettbaserte app’er på sine telefoner.

Hva gjorde så jeg? Joda, jeg meldte meg på! Dog med det ankepunktet at jeg må få bruke nett på jobb. Tror jeg angrer litt på det nå, men på den annen side blir det spennende å se hva annet jeg får tid til. For, utfordringene blir mange:

  • Ikke noe twitter-ranting
  • Ikke noe blogging eller blogglesning
  • Ikke noe nettbank
  • Ikke noe mail
  • Ikke noe spotify
  • Ikke noe bruk av github og andre kildekontrollsystemer på nett
  • Ikke noe kjøp av bøker på nett (ei heller kindle)
  • Jeg får ikke googla matoppskrifter
  • Jeg får ikke handla en dritt på nett
  • Ikke tilgang til google maps
  • Ingen kalendersyncing
  • Ikke noe wikipedia-faktasjekk
  • Ikke noe facebook (vel, den er jeg ikke så bekymra for)
  • Ikke noe øl-insjekking på untappd

På den annen side, kanskje jeg får tid til å lese mer, kjede meg litt (og dermed bli mer kreativ) og kanskje også reflektere litt over hvor avhengig jeg har blitt av internett, dette jeg ikke visste hva var for noe for 20 år siden.

I dag var jeg på et intervju der jeg ble spurt om hvorfor, hvordan jeg trodde det skulle gå etc. På mandag den 15. oktober går jeg i gang, alt nett skrues av på telefon, pc og kindle. Så, skal du ha tak i meg mellom 15. okt og 4. november må du nesten belage deg på telefon, sms, brev eller å komme innom. Grøss!

Og ja, bor du i Trondheim og har lyst til å være med trenger de fortsatt deltakere, hvorfor ikke utfordre deg selv??

Apple og kart, en tragedie?

Dette innlegget er også publisert på Masterbloggen, men jeg legger det her for å ha full historikk over innlegg skrevet av meg.

IT-verdenen er full av merkelige situasjoner, for eksempel hvor et selskap har erklært “thermonuclear war” mot et annet, men likefullt er avhengig av tjenester fra dem. Vi snakker da selvfølgelig om Apple og Google, tjenesten er kart.

For å endre denne situasjonen lanserte Apple sin egen karttjeneste i iOS6 og iPhone 5. Det er kanskje ikke det smarteste de har gjort. Ord som “Horror show”, “Reality distortion”, “maps problem” og “kartfiasko” har blitt flittig brukt av kommentatorer de siste ukene. Det har til og med dukket opp en blogg som presenterer “høydepunkter” fra de nye kartene.

Kartene til Apple er altså ikke bra, adresser mangler, ting er feilklassifisert, 3d-visningene ser ikke ut. Lista er lang. Det er bare ikke så fint som det er i Google Maps. Til og med Apple selv innrømmer at kartene er langt fra optimale.

Men, hvordan kunne det gå så galt? Apple har de siste årene kjøpt opp flere kartselskaper, de kan IT og de er kjent for å være perfeksjonistiske. Det er sjelden det kommer noe halvveis fra den kanten. Og kartdataene er hentet fra store aktører som TomTom, OpenStreetMap og Waze.

Dermed er det ikke kartgrunnlaget i seg selv det er noe galt med, men hvordan det er satt sammen. Her håper jeg å kunne peke på en del av utfordringene som kommer med kartdata – hvor de kommer fra, hva som er “riktig” og hvordan slike data skiller seg fra andre data.

Hvor kommer kartdata fra?
Grovt sett kan vi si at kartdata kommer fra tre kilder: det offentlige, kommersielle selskaper og fra privatpersoner. Offentlige kartdata er det vi kaller “Kartverkets data” her i Norge (selv om det er en sannhet med visse modifikasjoner). Disse er som regel offisielle, pleier å være rimelig komplette og “korrekte”, men de kan være dyre eller umulige å ta i bruk.

Data fra kommersielle selskaper var tradisjonelt data fra de to selskapene NavTeq og TeleAtlas . Dette er i hovedsak data som brukes i bil-GPSer, med fokus på vegdata etc. Tenk Cappelens veikart i digital utgave. Disse dataene kan være samlet inn av selskapene selv, eller kan være bearbeidede offentlige data. Google startet med å kjøpe data fra slike leverandører, men har begynt å samle inn data selv, og dermed blitt et kommersielt kartselskap de også.

Data fra privatpersoner er det man kaller “crowdsourcede” data. De er samlet inn på dugnadsbasis av folk som bidrar uten betaling. De gjør dette fordi de vil at det skal finnes fritt tilgjengelige kartdata som kan brukes uten restriksjoner. Det beste eksempelet på dette er OpenStreetMap. Man kan si mye om dataene her, men i mange områder er dette “gode” data, fullt på høyde med kommersielle og offentlige data. Andre områder står det dårligere til med.

Hva er kvalitet når vi snakker om kart?
Kart (og dermed kartdata) er “en generalisert avbildning av geografiske objekter med deres romlige relasjoner” [wikipedia]. Nøkkelordet her er “generalisert”. Vi kan ikke ha med alle detaljene fra naturen i et kart, det vil gjøre det ubrukelig. Dermed må noen bestemme seg for hva som er en god generalisering. Skal vi ta med omriss på alle husene i Oslo, eller holder det å merke av hvor Slottet, Stortinget og Oslo S er? Skal vi ta med alle små stier i en kommune, eller holder det å vite hvor riks- og fylkesveiene går? Trenger vi å ha med alle svingene i en bekk, eller holder det med en linje som viser hvor den sånn ca går?

Det riktige svaret her er “det kommer an på”. Hva kommer det an på? Jo, hva du skal bruke kartet til. Det er forskjell på et kart for en reguleringsplan, NAFs veibok og et orienteringskart. Kartene generalene i en krig sitter med skiller seg også fra kartene den enkelte soldat har med seg i felten. Vi må generalisere bort noe, men ikke mer enn at kartet fungerer i den konteksten vi er i.

Digitale kart gir oss her en stor fordel: Kartet er ikke skrevet i stein i det kartografen sier seg ferdig med det. Vi tenker ikke over at når vi zoomer inn på et digitalt kart dukker det opp mer informasjon, vi ser småveier, stier og husomriss. Byer går fra å være en prikk på kartet til detaljerte oversikter. Vi kan også legge over kartlag som viser andre ting. Digitale kart er mye mer dynamiske enn papirkart. Dette setter imidlertid strengere krav til dataene. Vi må ha alle mulige data tilgjengelig, slik at de kan automatisk dukke opp når vi zoomer inn.

I tillegg må disse dataene være kodet riktig. Hva som vises når og og på hvilken måte, styres av regler av typen: “Tegn alle skogsbilveier med denne fargen, men kun ved målestokk 1:50000″. Dermed er det viktig at dataene har denne informasjonen. Hvis noe som egentlig er en riksveg har data som sier “sti”, kan ting bli veldig feil. Når det sitter mennesker og tegner et kart, vil de stusse dersom det går en riksveg over Besseggen, mens software som tegner etter gitte regler ikke tenker slik.

I en ideell verden er ikke dette noe problem. Der er alle data korrekt markert, med riktig informasjon, slik at datamaskinen klarer å tegne dem riktig. Slik er ikke den virkelige verden. Problemet er todelt:
Enten er det mennesker som har samlet inn denne informasjonen, og vi gjør feil. Kanskje stien over Besseggen ble “digitalisert” fredag etter en noe fuktig lønningspils, og klassifiseringen ble satt feil.

Datamaskiner er det andre problemet her. Vi liker å sette bort repetitivt, kjedelig arbeid til maskiner. Derfor har vi naturligvis prøvd å få datamaskiner til å se på flybilder og lage kartdata fra disse. Men, når stien over Besseggen kan se ut som en motorvei for oss mennesker er det ikke så rart at datamaskinen tar feil. Dermed må maskinene holdes i hånden for å forsikre seg om at ting blir riktig. Kartdata er vanskelig, og vi som brukere har vanskelig for å tilgi.

Hvordan sjekker du om et kart er “godt”? Sannsynligvis finner du nærområdet ditt, du sjekker om huset ditt har riktig adresse, om veien går der den skal og om gangstien ligger riktig. Vi er alle eksperter på vårt nærområde, mens kartprodusentene ikke er det. De må hele tiden gjøre antakelser, vurderinger og avveiinger; “Er dette en vei eller sti?” “Er det viktig å ta med denne lekeplassen?”.

Et større problem blir det når man skal kombinere data fra flere kilder. Disse kan kode dataene sine forskjellige, og skal man sammenstille disse dataene kan mye informasjon gå tapt. Hvis du får dataene fra kilde A og B kan det godt være slik at kilde A klassifiserer veier etter et generalisert system som skal fungere i alle land, mens Statens Vegvesen klassifiserer vegene etter de norske veitypene. Her kan man fort bomme. Feil klassifisering og problemer med å sammenstille dem er et problem. Et annet problem er nøyaktigheten. Hvis du har data fra 2 land, der land A har målt inn vegene sine med millimeterpresisjon, mens land B har digitalisert sine gamle papirkart, er sjansen stor for at ikke europavegen vil treffe korrekt på grensen.

Konklusjon
Kartdata er altså spesielle, siden de er generaliseringer. Dermed vil det alltid være et spørsmål om hvordan man skal generalisere data for å få dem til å fungere på skjermen. Dette er noe man må lære ved prøving og feiling, og Nokia (som har holdt på med digitale kart lenge) mener at det å lage kart på nett er noe som ikke kan hverken læres eller gjøres over natta. Man trenger folk som kan noe om kart, som kan jobbe med data fra ulike kilder og man må for all del sjekke manuelt hva kartsystemet produserer.

Dermed får vi bare håpe at Apple klarer å sette inn et ekstra gir, jobbe hardt og gi iOS en kartapplikasjon de kan være stolte av. Så kan vi som jobber i kartbransjen atter en gang konstatere at kart ikke er noe man tar lett på! På tampen kan vi jo også notere oss at selv ikke Google Maps er skrevet i stein, de utvikler seg stadig. Et interessant spørsmål er hvorvidt første versjon av Google Maps hadde blitt tatt imot bedre enn Apple Maps dersom den hadde blitt lansert i dag?