Monthly Archives: April 2009

NTH-streberene?

På Gløshaugen tviholder den store majoriteten fortsatt på den status NTH hadde en gang i tiden, og denne statusen som en gang var blir vist stadig viktigere, større og mer internasjonal for hvert år som passerer siden sammenslåingen. At innholdet i studiene kan være håpløst utdaterte, pedagogiske evner er fraværende, koking, pugging, pugging og atter pugging etter god, gammel høgskole-mal det kan de fint leve med. Å hate omtrent samtlige grunnleggende emner som matte, fysikk og kjemi er heller ikke noe problem, ei heller å bruke 5 år av sitt liv til å studere noe som bryr dem midt bak. Gløshaugere anser jo tross alt seg selv som en del av eliten når de er ferdige med studiene. Det viktigste er ikke hva de kan, men hvor de kommer fra og hva de representerer, nettopp Gløshaugen og det som en gang var NTH.

Denne kraftsalven ble avfyrt fra Anders Holmberg i kommentarfeltet under artikkelen Hvem er best? i adresseavisa, der de skal avholde en “svært uhøytidlig kårling” ved å arrangere en duell mellom studentene på Dragvoll og Gløshaugen.

Det tyder like fullt på at det er mange fordommer oppe i dagen, så siden jeg har snart fem års erfaring fra Gløshaugen-livet tenkte jeg jeg skulle prøve å plukke fra hverandre dette makkverket av fordommer, misforståelser, synsing og vrøvl.

Ja, det er rikitg at en del mennesker på Gløshaugen synes at nedleggelsen av NTH var idiotisk. Det bunner i det faktum at vi kanskje ikke trenger et universitet for å utdanne sivilingeniører. Hva har det gitt oss? Ex.phil og mer administrasjon. Vi mistet et merkenavn som var godt etablert, og ble stablet inn i en større organisasjon. All den tid NTNU har svakheter vil man ønske seg tilbake til det som kom før. Dog har jeg aldri gått på NTH, så det kan godt være at fordelene oppveier ulempene.

Det at vi har studier med utdatert innhold, uten pedagoger som kun består av pugging lurer jeg på hvor han tar fra. Her er det øvinger, oppgaver, caser og tett kontakt med næringslivet. Vi står, etter å ha lært oss det grunnleggende, fritt til å fordype oss i emner professorene ikke er eksperter på, søke impulser utenfra og å selvstendig løse problemer.

At den gjengse gløshaugen-student hater alle grunnleggende emner er også en konklusjon tatt ut av løse luften. Greit nok, jeg synes ikke generell kjemi høres spennende ut (ei heller har jeg hatt det) og mattefagene var ikke de jeg gjorde det best i, sikkert grunnet interesse. Imidlertid ser jeg nytten i det, og senere i studiet er det helt klart at jeg trengte det. Ren, teoretisk matte er nok ikke hovedinteressen for de fleste, men er man ikke motivert for dette er man heller ikke motivert for å utdanne seg innenfor tekniske emner.

Det at vi bruker 5 år på å studere noe som bryr oss midt bak er den dummeste påstanden i hele innlegget. Se på denne bloggen. Tror du jeg skriver om ting jeg studerer, selv om jeg ikke bryr meg? Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sitti på naboen og diskutert studierelaterte emner med medstudenter. Hadde jeg gjort dette om jeg gav blanke? I går hadde linja mi orientering til 2. klasse om valgmuligheter, der stilte rundt 10 5. klasse-studenter frivillig opp for å fortelle om sin studieretning. Hadde vi gjort dette om vi gav blanke…?

Anser oss som en del av eliten? Dette er en fordom som ikke har rot i virkeligheten. Ja, jeg vil tro mange er stolte av utdanningen sin, de føler de har lært mye og kan jobbe med noe de anser som spennende, men elite, langt derfra.

Det viktigste er absolutt hva vi kan, det at vi kommer fra gamle NTH er mer å regne som et kvalitetsstempel. Andre i næringen kjenner NTH og Gløshaugen, men det vikitgste er dog hva vi kan. Hvis du tror hele målet mitt med å studere i fem år er å kunne kalle meg elite har du tatt feil. Elite, kanskje på det grunnlag at NTNU utdanner noen av de beste sivilingeniørene her i landet ja, men skjer dette bare pga navnet?

I tillegg serveres det en beretning om dragvollere, som skal indikere at slik er ikke gløshaugen-folk:

Dragvollere er oppriktig interessert i det de studerer, og ønsker seg samtidig en minnerik studietid, også utenfor lesesalen. Dragvollere er heller ikke redde for å skille seg ut, her står enkeltindividet i fokus, og indre selvopplysning er det viktigste. De har et avslappet forhold til resten av omverdenen, og lite slår en god bok.

Igjen: De aller fleste som velger et fem-åring studium har en oppriktig interesse, hvis ikke detter de fort av, dermed blir det feil å reservere dette for dragvollere, selv om jeg ikke betviler at også disse er interessert i det de driver med. Den neste setningen orker jeg ikke engang kritisere, her bommes det på så mange punkter at jeg får vondt. Lite slår en god bok er vel noe som abslutt gjelder meg også, selv om jeg jo er en gløshaugen-streber…

Sånn. Da var det dissekert. Innse at forskjellene går på enkeltpersoner, ikke studie. Du finner nerder, ildsjeler, unnasluntrere, over- (og under-) sosiale mennsker, nerder og selvopptatte tullinger på begge studiesteder, og generaliseringer er det dummeste man kan bedrive hvis man skal være seriøs.

Da skal jeg ut å ta meg en øl eller tre, nei, det kan jeg jo ikke, jeg er jo en streber som må sitte å lese hele kvelden fordi jeg er underlagt en upedagogisk puggehelvete med røtter i en ubetydelig stenbugning på Gløshaugen.

Hva mener du? Er du fanatisk fretexer fra Dragvoll som synes Goretexerene fra gløs er store strebere? Er du en gløshaugen nerd som ikke ser verdien av dragvoll? Har du klart å løfte blikket litt over disse idiotiske båsene, eller synes du at alle fra NTNU er klysete? Kjør debatt!

Verdens Bokdag

I dag, 23. april, er det Verdens Bokdag. Bokdagen er:

[..] en markering av bokens rolle i samfunnet, boken som utrykksform, for språklig og kulturelt mangfold, for utdannelse og for kommunikasjon.

Fine ord altså. Men det er absolutt noe å feire, det synes i det minste jeg. I skrivende stund har jeg 157 bøker i biblioteket mitt, det er 58 flere enn jeg hadde på samme dag i fjor.

Nytt av året er at jeg er på twitter, og der feires også verdens #bokdag, der jeg spesielt liker oppfordringen til GeirAasen om å anbefale en bok. Dvs at jeg kan få bokanbefalinger på twitter i hele dag.

Jeg anbefalte selv The Road av Cormac Mccarthy, men en ting skal man være klar over. Smak er subjektivt, veldig subjektivt. Jeg personlig hater Sigrid Undset (ja, jeg har lest Jenny), men leser alt jeg kommer over om 2. verdenskrig. Derfor vil ikke alle anbefalinger som kommer i dag ha noe for seg, men det er greit med litt inspirasjon. Er du ikke på twitter sier du? Kom gjerne med anbefalinger her!

En annen ting verdt å merke seg er uttalelsen til Eirik Newth:

[..] forrige århundre kanskje var det siste da boka kunne sies å være et dominerende medium. 🙂

Jepp, absolutt et poeng. Men jeg er ikke klar for å gå over til leseplate helt enda, så da må jeg skaffe meg større bokhylle!

Spotify-linker i Opera på GNU/Linux

Du har kanskje sett eller fått linker til spotify-låter eller album? Kjører du Linux har du nok Spotify under Wine, og dermed kan det være litt krøll med å åpne dem. Jeg sleit litt med dette i Opera, men har funnet en løsning jeg tenkte jeg skulle dele med de som måtte trenge den. Kort fortalt:

Man har linker på to former:

På formen spotify:artist:7z7iM83U5FOtatZG5pd53f (Spotify URI):

Her må en gjøre to ting, lage et script som åpner slike linker i Spotify. dette er beskrevet for firefox på http://atheistblogger.com/2008/12/17/using-spotify-links-in-linux/, og skulle være ganske greit, men jeg gjentar stegene her:
1) Finn ut hvor spotify er installert og cd dit (vanligvis: cd ~/.wine/drive_c/Program\ Files/Spotify/
2) lag en fil med navn spotify.sh (touch spotify.sh) og gi den følgende innhold:
#!/bin/bash
wine "$HOME/.wine/drive_c/Program Files/Spotify/spotify.exe" /uri "$1"

3) gjør filen kjørbar med chmod +x spotify.sh

Så må vi få Opera til å bruke denne. Det gjør vi via Tools -> preferences -> Advanced -> Programs

Her trykker du “Add” og skriver inn “spotify” under “Protocol” og sjekker av for “Open in other program” og skriver inn den fulle stien til spotify.sh (/home/atle/.wine/drive_c/Program Files/Spotify/spotify.sh i mitt tilfelle.

Så har vi også linker på formen: http://open.spotify.com/artist/7z7iM83U5FOtatZG5pd53f (HTTP Link) : Disse gir en feilmelding i Opera, som sier:
Error!
The server tried redirecting to an invalid address. Please report this to the webmaster of the site.

Oppskriften for å fikse dette er gitt her, kort fortalt skrur man av Automatic redirect for open.spotify.com, og lager et userscript for å åpne i Spotify.

Håper dette kan være til hjelp for den lille andelen mennesker som bruker Linux og Opera samt Spotify under Wine 🙂

Bredbåndsavgift? Nei takk!

musicbiz
(Bildet er skamløst lånt fra GMM)

Nå faller snart dommen i Pirate Bay-rettsaken, og i den anleding har Dagbladet snakket med en mediesosiolog på NTNU, og der bla.a. følgende spørsmål blir stillt:

— Men musikeren og andre som lever av musikk, mener jo at de taper penger og mister mulighet til å lage ny musikk?

Svaret fra denne Hendrik Spilker er naivt, dumt, korttenkt og gjør meg småsinna:

— Det kan løses gjennom en bredbåndsavgift for internettleverandørene.

Journalisten følger opp med et meget betimelig spørsmål om at vil ikke dette ramme også de som ikke laster ned musikk? Dette blir møtt med påstander om at 1) nettleverandørene tjener på distribusjon av innhold laget av andre og 2) det er snakk om små summer (20 kr/mnd).

Jaha. 20 kroner er jo ikke mye. Men det var platebransjen. Så har vi filmbransjen, de vil vel også kompanseres? Spillbransjen, progamvarebransjen. Kanskje nettavisene har fått en ny måte å tjene penger på også? Da blir det ikke så billig mer, blir det vel? Skal vi bake inn en avgift på alt som kan misbrukes på nett i bredbåndsavgiften?

Nei. Dette forslaget er like bak mål som forsøket på å gi platebransjen politimyndighet, sperre folk ute fra nettet, DRM og annet RÆL fra sirumpa gamlinger som skal beskytte en bransje som sannsynligvis ikke har livets rett. Jeg er for at artister skal få betalt for verkene sine, men jeg nekter å betale en tvungen avgift. Jeg vil betale (så) direkte (som mulig) til den som har laget musikken. I det henseende vil jeg trekke frem Gisle Martens Meyer (bedre kjent som Ugress), som selger musikken sin via nett i diverse kvaliteter via et system der man selv kan velge pris. Noe er også tilgjengelig gratis. Det er veien å gå. De som ikke takler den nye hverdagen får heller selge musikken sin på Esso og andre bensinstasjoner.