Monthly Archives: August 2010

Bokhandleren i Norge

Det er lørdag og jeg hører på det beste fra Dagsnytt 18. En sak om eBøker blir diskutert. Debattantene er Arve Juritzen som driver et lite forlag og en representant fra Gyldendal (eller Aschehoug, et av de store forlagene ihvertfall).

Debatten går på om norske forlag eier bokhandlene, og dermed ikke ønsker eBøker. Fair enough, jeg er nok enig der. Men det er ikke det jeg reagerer på. Det er en bisetning jeg reagerer på, som både små og store forlag er enige i, nemlig at bokhandlene er viktige, at de vil bestå.

Hvorfor? Fordi de driver boksalget, med kunnskapsrike medarbeidere, utvalg og anbefalinger. Jaha. Jeg vet ikke hvilke bokhandler de snakker om, men for meg er intrykket av norske bokhandler dette:

  • En stor vegg med “bestselgere”. Her finner du krim i hardcover til ublu priser
  • En stor vegg med pocket, her finner du de samme krimbøkene i pocketutgave til rundt 100-lappen
  • En liten hylle med “litteratur”. Her finner du Hamsun og noen obskure diktsamlinger
  • En stor hylle med diverse kaffebord-bøker. Her finner du diverse illustrerte “oppslagsverk”, “guide til hagen” etc.
  • En stor avdeling med rekvisita. Her finner du penner, skriveblokker, Moleskine-notatbøker, brettspill, kontorutstyr etc etc etc
  • En hylle med DVDer
  • Og som en bonus finner du noen steder en hylle med engelske bøker, litt historiebøker og annen litteratur. Men da er vi på de store bokhandlene

Så, utvalget er dårlig, prisene matcher ikke nett. Men hva med de som jobber der da? Har de peiling? Anekdoter er ikke bevis, men jeg har et par historier:

Jeg var i en bokhandel i Oslo, og var på jakt etter en bok av Arthur C. Clarke. Jeg ble praia opp av ei ivrig ung dame som lurte på om jeg “så etter noe spesielt”. Jeg svarte at jeg var på jakt etter noe Science Fiction. Hu ble stående å tenke, før hu til slutt sa: “da må du nok bort til fantsay-hylla.” Hva fant jeg der? Twilight-bøkene, eragon og et eksemplar av Ringenes Herre. Det ble ikke noen kjøp.

På Norli i Trondheim var jeg innom og spurte etter en bok ved navn “Bad Sience” (jeg huska ikke navnet på forfatteren, men visste hva den handla om, og tittelen). Dama, ei typisk bokhandlerdame litt oppe i årene satt seg ned ved maskina si og søkte, og søkte, og søkte. Og sa til slutt: den tror jeg ikke vi har. Jeg fant den på nett etter 30 sekunder når jeg kom hjem.

Så, hvordan kan bokhendlene være noe som kan bestå? Med et utvalg på linje med Rema 1000 sitt matutvalg, priser på linje med ferjene på vestlandet og ansatte med kunnskapsnivå på linje med en gjennomsnittlig support-telefon?

Nei, gi meg heller nettsteder som Librarything og nettbokhandler som Capris (ja, eid av Cappelen, I know) og Amazon. Bokhandelen går mot samme skjebne som platebutikken, døden. Med mindre de oppstår som de papirbutikkene de egentlig er…

Dagens Ord: Tant

Dagens ord er det få som bruker. Svært få vil jeg tørre å påstå, og tilnærmet ingen under 80. Det er jeg nesten sikker på. Det er et ord som faller inn under en ganske artig ordgrupppe (som jeg selv har definert): “ord som kun brukes sammen med andre ord”.

Det er altså et ord som brukes i et uttrykk. Et uttrykk som i deg selv ikke er mye brukt. Det artige er jo at det andre ordet i uttrykket brukes mye. Hører du noen si “fjas” stusser du nok ikke noe særlig. Hører du noen si “tant og fjas” stusser du nok litt, men hører du noen snakke om “tant” stopper du nok opp. Men, det må jo være et ord, i og med at det brukes i uttrykket. Dermed vier jeg dagens “dagens ord” til nettopp tant. Rent instinktivt vil nok de fleste forbinde det med fjas, og dermed tillegge det samme betydning.

Ifølge den alltid trofaste Bokmålsordboka, kan tant ha to betydninger:

1. fantasi, oppspinn
2. foreld: noe verdiløst

tilfelle 2 er det som menes i uttrykket “tant og fjas”, mens tilfelle 1 brukes i det for meg noe ukjente uttrykket “tøv og tant”.

Ut over disse to uttrykkene kommer jeg ikke på noen gode bruksområder for ordet, det må i så fall være noe i retning av:

“Nå snakker de tant”

Som jo unektelig virker som litt gammelmodig ;)

Ellers kan jeg jo bemerke at ordet har opphav i det latinske “tantum”, så for språknerder det er faktisk et fremmedord vi burde ta inn i varmen igjen! Utfordringen er bare å bruke det uten å gi assosiasjoner til kamferdrops og svisker.