Dagens ord er et godt, gammelt skjellsord. Det er lite i bruk av min generasjon, ei heller min foreldregenerasjon. Vi må nok så langt tilbake som til besteforeldregenerasjonen før vi finner bruk av dette ordet, noe som heller ikke er så rart siden det er av tysk avstammning. Nå for tiden er det jo engelsk som påvirker våre skjellsord. Det skal dog nevnes at filmoversettere har det med å finne på å bruke dette ordet.

Ordet jeg tenker på er døgenikt. Det stammer fra de to tyske ordene dögen og nichts, altså “en som ikke duger til noe”. Bokmålsordboka har følgende definisjon på ordet:

doven og udugelig person

Hva kaller vi så en døgenikt i dag? Idiot er ikke dekkende, latsabb/lathans er det jo ingen som bruker mer heller, “lat faen” er kaskje det mest nærliggende. Imidlertid ville jeg heller foretrukket å bli kalt “døgenikt”.

Aftenposten melder om at ungdom banner så mye for tiden. I den sammenheng vil jeg slå et slag for de gamle skjellsordene. Det er ikke noe spesielt å bli kalt “din jævla hore” mer. Hvis man isteden med fynd og klem erklærer at den andre part er en “døgenikt med stor D” vil man sannsynligvis gjøre et inntrykk!

Oppfordringen må derfor bli å bruke ord som “døgenikt” mer, det beriker språket! Har du flere slike gamle skjellsord på lager vil jeg gjerne høre dem!

Dagens ord er et substantiv som brukes for å beksrive personer. Det er ikke spesielt mye brukt, men jeg tror de fleste instinktivt vil skjønne hva man mener med det. Jeg har i det siste tatt meg i å bruke det om personer jeg ikke er så begeistret for. For selv om ordet er nært knyttet til et ord som signaliserer makt og i den siste tid har blitt brukt som et generelt positivt ladet ord er ikke ordet jeg tenker på positivt ment.

Jeg tenker på ordet småkonge. Ifølge bokmålsordboka har det to betydninger, men jeg er ikke helt enig i den siste av de to. Den første definisjonen er historisk:

konge i smårike – før rikssamlingen satt det flere s-r rundt i landet

Den andre definisjonen er jeg ikke helt enig i:

dominerende person

Den er inne på noe, men når jeg kaller en person “småkonge” er det for å signalisere at det er snakk om en person med meget begrenset makt og posisjon, men som elsker å bruke den makten han har. Dette kan typisk brukes om byråkrater, kranglete sensorer, og myndighetspersoner generelt.

En typisk småkonge tror han har mye å si, men egentlig er han ikke mer enn et irritasjonsmoment som forvansker hverdagen for andre. Han tror han har respekt, men egentlig ler alle av han bak hans rygg. Altså er det ikke en beskrivelse man ønsker brukt om seg selv.

Dagens ord betegner en aktivitet mange bedriver, men jeg tror færre faktisk bruker ordet. Dette er et ord som kan forandre en samtale, snu en trøtt diskusjon til noe artig, lede til total stillhet og flauhet, eller bare sørge for at en fortelling går meeget tregt fremover.

Jeg tenker på ordet digresjon, et ord jeg selv bruker en del, om enn i perioder. Ordet er (selvfølgelig) av latinsk opphav, og Bokmålsordboka har følgende, konsise, definisjon:

sidesprang fra et hovedemne, sidebemerkning

Det jeg synes er artig er når folk under en samtale ytrer noe slikt som “jeg må komme med en digresjon”. Altså ikke bare bryter inn med noe som er mer eller mindre relevant, men faktisk annonserer at de har en digresjon.

En annen artig kosekvens av digresjoner er at man kan ha digresjoner til digresjoner. Dette fungerer nok ikke særlig bra i saklige debatter, men når man har en uformell samtale er nok dette en av måtene en samtale utarter seg. Problemet er jo hvis man går så dypt ned i digresjonene at man aldri blir ferdig med hovedpoenget. Vi har av og til hatt dette problemet på diverse Lånepils, og har endt med å annonsere “jeg har en digresjon”, og så vente med digresjonen til den opprinnelige fortellingen er over. Problemet er jo ofte at man kan glemme digresjonen, for slike oppstår jo gjerne i lys av noe som ble sagt.

Som en digresjon kan det jo nevnes at jeg nå har 10 ord i ordlista mi 😉

Ordet jeg tenker på i dag finnes faktisk her på siden, det stammer fra gresk (og ikke latin) og kan brukes i mange sammenhenger. Dermed er det så absolutt et ord jeg kan finne på å bruke i mange sammenhenger, noe jeg faktisk også gjør!

Jeg tenker på ordet meta, og stammer som sagt fra gresk. Mange kjenner det fra uttrykket metafysikk, som man gjerne hører om i Ex.phil. Det er kort fortalt det som ligger på siden av fysikken, altså filosofien. Opprinnelig betyr ordet etter, og ifølge bokmålsordboka kan det ha flere betydninger. Jeg sikter til den tredje definisjonen på ordet:

på den andre siden (av), utenfor, ut over, i ord som metafor, metaspråk

Jeg nevnte at jeg har brukt ordet endel i det siste, og da i sammenhenger som “det blir mye metaarbeid med detta prosjektet”, altså i betydningen at jeg driver med ting som ikke direkte har noe med prosjktet å gjøre (altså å lage LaTeX-maler, sette opp en wiki etc). Ordet er også aktuelt i bloggeverdenen, da med begrepet metablogging, dvs blogging om blogging

Oppsummert er altså meta et ord jeg synes passer i mange anledninger, og er en passende beskrivelse på mye av det jeg driver med om dagen. Alle vet dog at det er lite givende å kun drive med meta-arbeid, så snart må jeg nok begynne med noe skikkelig arbeid 😉

Dagens ord er opprinnelig latinsk, det høres litt opphøyet ut, og det erstatter et traurig norsk uttrykk. Kan man ønske mer?

Desverre er det et ord jeg skjelden bruker, men i dag falt det ned i hodet på meg, og jeg må si jeg liker det godt! Jeg tenker på ambivalent, som Bokmålsordboka definerer slik:

om følelser, holdning: motstridende et a- forhold

Ergo det norske uttrykket “ha blandede følelser for”.

Wikipedia har følgende å si om det beslektede ordet ambivalens:

Ambivalens er en følelse som oppstår når man har to motstridende følelser eller holdninger samtidig. Ved ambivalens vil man ha problemer med å ta beslutninger fordi alle løsningene ser ut til å være like gode / dårlige.

Hvordan skal jeg så få inlemmet dette ordet i dagligtalen? Jeg kan jo begynne å si at jeg stiller meg litt ambivalent til været her i byen nå?

Når er det fornuftig å bruke dette ordet? Noen tips? Og kom gjerne med noen andre latinske fremmedord, de liker jeg godt!