Jeg er ikke spesielt gammel, men jeg føler 30-tallet nærme seg. Dog, med buzzwords som sosiale medier på agendaen hos medier, politikere og hvermannsen føler jeg meg faktisk gammel. Derfor gjør jeg det eldre er gode på, hytter med neven og forteller om hvor mye bedre ting var før.

Før. Da jeg var 14-15 og satt meg forran en PC på egenhånd for første gang. Da logga jeg meg på #drammen og andre kanaler på efnet via mIRC. Jeg brukte mange, sikkert for mange, timer på å snakke med ukjente folk fra hjembyen og rundt omkring i verden. Eller endel år senere, 11 september 2001, når jeg fulgte WTC-tårnenes fall via det samme mediet, IRC.

Eller når jeg begynnte å spille Planetarion, og ble aktiv på diverse forumer og IRC-kanaler der jeg diskuterte spillstrategier, og fikk hjelp med tyskstiler fra tyskere (men fortsatt fikk kun en 5er). Jeg ble kjent med folk fra nevnte Tyskland, England og Brasil (for å nevne noen).

Eller når jeg for rundt 7 år siden begynnte å oppdatere MSN Messenger nicket mitt med en “|” etterfulgt av en kort statusoppdatering på formen “klar for eksamen”, eller en intressant link.

Eller når jeg begynnte å lage min egen nettside, hvor jeg hadde (via et horribelt PHP-basert hjemmesnekra CMS) en egen “nyheter”-seksjon hvor jeg skrev om ting som opptok meg.

Dette var før, tilbake til for en 4-5 år siden. Da var dette sært. Det var sånn som datanerder drev med. Bloggbegrepet hadde ikke befestet seg, folk hadde hjemmesider, og mikroblogging var helt ukjent. Msn Messenger var på vei inn, og hadde folk hørt om IRC, kalte de det mIRC og relaterte det til sexygirl16 og asl?!

Det var før Jens Stoltenberg var på Twitter, før Dagbladet inkluderte twitternavnet til sine skribenter i bylinen og lenge før blogging var synonymt med fargen rosa, bloggplakater og 16-åringer som tjener mer enn meg på produktplassering. Facebook var ikke påtenkt, og folk flest hadde en Hotmail-konto.

For å si det enkelt: Det var behagelig! Man slapp å fortelle folk at man hadde en blogg, for så å måtte uttale seg om PR-kåte avdanka kjendiser som tjener fett på å spre helseløgner i samme åndedrag som de kaller seg eksperter på sosiale medier. Man slapp å fortelle sine foreldre om hva “twitter egentlig er”, og ingen brød seg om hvilke kosekvenser det ville få for drømmenjobben om man la ut et fyllebilde på nettet.

Nå er de “sosiale mediene” over alt, men jeg føler meg fortsatt like usosial når jeg sitter forran skjermen og skriver. Enda mer usosial føler jeg meg når jeg sitter i sofaen og glaner på mobilen fremfor å prate med folk rundt meg. Jeg skjønner godt at de nye kommunikasjonsformene på nettet sprer om seg. De er enkle å bruke, krever minimalt med kunnskap om “datamaskiner”, og man trenger ikke bruke så mye tid på dem (men man gjør det likevel).

Jeg hatet ordet blogg lenge. Jeg ville ikke bruke det, jeg hadde en nettside, fjortenåringer som skriver om mote har en blogg. Men jeg gav etter. Jeg begynnte å blogge. Jeg forkasta det hjemmesnekra CMSet og gikk over til WordPress. Jeg behynnte å kommentere mer og mer hos andre, og besøkstallene på bloggen gikk opp. Jeg vil gå så langt som å si at bloggen sannsynligvis skaffet meg et jobbtilbud. Så ble det stille. Svaret var Twitter. Jeg hadde vært registrert en stund, men etterhvert tok jeg også dette mediet mer i bruk. Jeg begynnte å poste ting i kortformat på Twitter heller enn å blogge om dem. En stund var jeg veldig Twitter-aktiv, men følte jeg forsømte bloggen. Jeg likte jo å blogge. Liker å skrive, jeg vurderte det jo fankenmeg som en karriærevei en stund (godt påvirket av en ivrig norsklærer på VGS). Men, det tar tid, og man har slikt å gjøre. Så det ble enklere å skrive på twitter.

Så kom smarttelefonen inn i stua (og overalt ellers). Twitter hadde jeg der også, men etterhvert ble det også mindre oppdateringer der også. Jeg hadde nok med å følge med på alt det smarte andre sa. Og skrev de noe smart på bloggen sin kommenterte jeg heller på twitter enn i kommentarfeltet.

Så, hva er poenget mitt? Hva er egentlig så forbanna sosialt med disse nye mediene? Ikke veit jeg. men jeg har begynnt å innse at bloggen er ikke død. Det er her jeg kan utdype ting litt mer enn å bare si “Sosiale medier er teit, jeg føler meg gammal”, som jeg vel kanskje hadde oppsummert dette innlegget som på Twitter.

Spørsmålet til mine lesere (hvis dere er der fortsatt?) er hvordan man skal balansere mellom et sosialt liv og “sosiale medier”. Og hvordan finner man ut av hva som skal på twitter, hva som skal på bloggen og hva som ikke skal offentliggjøres i det hele tatt?

Lar denne tale for seg selv. Er jeg for krass og spydig, eller burde jeg bare slutte å bry meg?

Til post.tempe@kirken.trondheim.no, post.hoeggen@kirken.trondheim.no

Hei!

Fant desverre ikke adressen til Bratsberg kirke, ei heller til ansvarlig
utgiver/redaktør for “Kirkene i strøket”, derfor sender jeg mail til to av
de tre kirkene som identifiserer seg som avsendere av blekka.

Så til saken: I dag fant jeg “kirkene i strøket” nr 3,2010 i postkassa mi.
Dette til tross for at:

1) Hverken jeg eller min samboer har NOEN som helst tilknytning til noen
av de tre avsenderkirkene, ei heller den norske statskirken (bortsett fra
det beklagelige faktum at vi har en statskirke her i landet) eller noen
andre organiserte trossamfunn.

2) Vi har et stort, synlig klistremerke med “uadressert reklame: nei takk”
plassert på postkassa vår.

Dermed synes jeg det er rart at dere leverer oss denne blekka, som i det
store og det hele er nettopp uadressert reklame.

Jeg registrerer også (når jeg bladde gjennom blekka for å finne
kontaktadresser) at dere har med en liten giro for å be om almisser.
Stalltips: Ved å kun levere trykksaken til de som ønsker den, og ikke bare
lar den passere rett i papiravfallet sammen med en sixpack-papp og
grandiosa-esken er jeg sikker på at dere kunne spart såppass mange kroner
at dere kunne levd herrens glade dager på tilskuddene dere får fra staten.

Altså: Oppfordringen er: Gå i dere selv, slutt overforbruket av døde trær
ved å:
1) Levere menighetsbladet kun til medlemmer av menigheten. Jeg er ikke
interessert, da hadde jeg vært medlem.
2) Vurder å kutte ut papirpublikasjoner i det hele tatt og ta skrittet
over i den digitale tidsalder. Da sparer dere miljøet ytterligere.

Dog tror jeg at å kun sende ut til deres registrerte medlemmer, eller enda
bedre: kun folk som aktivt sier fra at de ønsker menighetsbladet, ville
spare store mengder papir.

Jeg skjønner ikke heller hva som er tanken med å fortelle meg om
“budskapet kirken har å gi meg” via en slik trykksak. Her sitter dere med
en allmektig gud, og så må han/hun nedverdige seg til å få sine jordiske
tjenere til å dumpe en trykksak ned i postkassa til folk?

I og med at dette er første gang jeg har fått menighetsbladet i postkassa
i løpet av det året jeg har bodd i Vestlia håper jeg det har skjedd en
glipp, og at budet deres ikke har lagt merke til reservasjonsklistremerket
mitt. Regner med at dere ved neste utsendelse er mer oppmerksomme på at
det finnes folk som ikke ønsker å få postkassa full av totalt uinteressant
papir. Hvis ikke dette er tilfellet setter jeg pris på om dere er like
serviceinnstillte som Byavisa, som gav meg et eget “Byavisa: nei
takk”-klistremerke, slik at budet ikke leverer den blekka til meg mer.

Med vennlig hilsen
Atle Frenvik Sveen

Ca så dum som politikerene i landet vårt, ref denne meldingen fra banken min:

Lovendring – forbud mot betalingsformidling for pengespill som ikke har tillatelse i Norge

Kjære kunde

Det vil fra den 1. juni 2010, ikke være mulig å benytte betalingskort utstedt i Norge (Bankkort/Ungdomskort) til kjøp av pengespill i utlandet.

Årsaken til forbudet er at Stortinget den 4. desember 2008, vedtok lov om endringer i pengespill- og lotterilovgivningen. Formålet med forskriften er å sikre et regulert og kontrollert tilbud av pengespill gjennom å begrense tilgangen til pengespill som ikke har norsk tillatelse.

Forbudet gjelder både spill på internett og fysisk bruk av kortet til spill i betalingsterminal i utlandet. Hvis du har spørsmål om eventuelle alternative betalingsmåter for pengespill i utlandet, må du ta kontakt med det aktuelle brukersted.

Hvis du ønsker å delta i pengespill i utlandet (f. eks. besøke et kasino) vil du enten måtte ha med deg kontanter eller ha et bankkort som er utstedt utenfor Norge.

Norsk Tipping og Norsk Rikstoto, vil ikke bli påvirket av forbudet.

Link til forskriften finner du her.

Vennlig hilsen
Skandiabanken

Paypal anyone?

Skal vi ikke med en gang sperre for betalingsterminaler i Red Light DIstrict også da? Eller betalingsterminaler på steder som selger sprit sterkere enn 80%? Eller hva med kinaputter i Sverige? *facepalm*

Sist jeg var i Oslo ble jeg stoppet av to Aftenposten-selgeren på Carl Johan. De ville gi meg en avis, noe jeg selvsagt tok imot. Dog var dette gode selgere, så de fikk fort stoppet meg helt (og jeg hadde god tid).

De begynnte så et løp for å få meg til å teste et Aftenposten-abonement. Jeg var en vanskelig kunde, argumenterte med at:

1. Jeg finner det jeg trenger på nett. Dette ble kontret med at “det er bare en brøkdel av det som står i papiravisa som finnes på nett.
2. Jeg har ikke tid til å lese avisa om morgenen. Dette ble kontret med “se dette som en gylden mulighet til å få en rutine på frokostspising”.
3. Det blir så mye papiravfall. Dette ble kontret med “hvis du tar dette tilbudet, som gjelder torsdag-søndag, blir det ikke mye”.

Gode argumenter de aller fleste, selv om jeg er skeptisk til nr. 1. Åkke som, de hadde jobbet i 10 minutter med å overtale meg, var hyggelige og flinke. Prisen var også lave 150 kr for torsdag til søndag i en måned. Så jeg tenkte: “hvorfor ikke?”.

Jeg vokste opp i et hjem hvor Aftenposten (sammen med Drammens Tidende) kom på døra hver morgen, og tar meg ofte i å lese i den (Aftenposten, Drammens Tidende leser jeg mest som en kuriositet) når jeg er hjemme. Jeg leser også Aftenposten på nett, og liker den godt. Derfor tenkte jeg at det sikkert kan være fornutfig å teste dette.

Nå har en måned gått, og jeg har valgt å ikke fortsette abonementet. Hvorfor det? Av følgende grunner:

1. Avisbudet. Han har unnlatt å levere meg avisa flere ganger, og da spesielt i helgene når jeg faktisk har hatt tid til å lese den.
2. Mengden papir. Face it. Papiraviser er mye reklame, mye sport (som jeg gir katta i), mye boligannonser fra Osloområdet (som ikke interesserer meg), og mange nyheter jeg ikke bryr meg om.
3. Meg selv. Jeg har ikke tid/tar meg ikke tid om morgenen til å lese avisa. Da blir det unødvendig med ei svær lefse liggende.
4. Papirmengden. Jeg avskyr papiravfall, og selv om det ikke alltid er jeg som hiver det synes jeg det blir unødvendig mye med en papiravis.
5. Jeg kan ikke se at jeg har blitt så mye mer nyhetsorientert etter å ha fått tilgang på papiravisa. Det jeg leser på ap.no, db.no og ikke minst via alle interessante lenker jeg får via twitter (som, i og med at jeg følger personer med mer eller mindre sammenfallende interesser som meg, gjør at jeg leser mye sært, men fra mitt ståsted, relevant, informasjon). Dette kan ikke sies om Aftenposten. Greit nok, det er en avis som ligger nærmere mitt syn på verden enn VG, men den er fortsatt ikke rettet mot meg.
6. Den totale manglen på lenker, kommentarfelt og interaktivitet.

Men, har det vært noe bra da? Jepp, det har det:
1. A-magasinet har imponert meg. Spennende blad/magasin, med gode reportasjer. Men, dette er noe man kan lese i helga, ikke for å starte dagen med.
2. Kultur-delen, og da spesielt kronikker og meninger. Jeg synes Aftenposten er gode her, med mange gode innlegg, selv om jeg selv vet av erfaring at “vanlige folk” skjelden slipper til.
3. Det kan være befriende å slippe ut fra sin egen “redigerte nyhetsboble” av og til. Ref de filtrerte Twitter-linkene jeg nevnte over, samt det faktum at man slipper å aktivt klikke seg inn på en sak, man kan bare la blikket vandre, lese litt for å finne ut om det er interessant, for så å gå vidre om det ikke fenger.

Så, hva sitter jeg igjen med: En følelse av at hverken papiravisa eller nettutgaven av en avis er det helt store. Imidlertid ser jeg ikke noen grunn til å bruke penger og arbeid (i form av avfallshåndtering) på et produkt jeg ikke er 100% fornøyd med, når jeg kan få et annet produkt (som jeg heller ikke er 100% fornøyd med) til prisen av ingenting.

Hva mener jeg så avisene burde gjøre?
1. Gi meg en betalingsløsnig. Stripp den for reklame (jeg betaler gjerne!)
2. Gjør den digital, det gjør ting enklere.
3. La meg lese den både på pcen min og på telefonen min, da kan jeg lese når jeg har tid (i sofaen, på bussen, på dass..)
4. La meg skreddersy den (f.ex. filtrere ut alle fotballsaker, samt sære nyheter fra indre Oslo).
5. Bygg ut kronikk/debatt-siden. Prøv å tappe inn på menigmanns stemme, finn ut hva som rører seg i blogg-verdenen.
6. Ikke vær redd for konkurrentene. Har en amerikansk nettavis en god sak så tips meg om den, jeg leser den uansett via andre kilder om jeg finner den, det går ikke nødvendigvis på bekostning av dere.
7. Punkt 6 gjelder også blogger. Link til kvalitesblogginnlegg, disse finnes det mange av.
8. Funger mer som en sentral for nyheter, både egne og andre sine.
9. På kort sikt hadde det jo vært en ide å følge opp buden sine (og evt abonementer) på om papirblekka faktisk leveres riktig.
10. Og ja, ikke fokuser på iPad som den eneste redningen. Det skjer ikke. Folk er forskjellige, og ikke alle kommer til å kjøpe en. Web er et godt medium på mange måter, bruk det!