Category Archives: Med Atles Øyne

Sosiale medier, so what?

Jeg er ikke spesielt gammel, men jeg føler 30-tallet nærme seg. Dog, med buzzwords som sosiale medier på agendaen hos medier, politikere og hvermannsen føler jeg meg faktisk gammel. Derfor gjør jeg det eldre er gode på, hytter med neven og forteller om hvor mye bedre ting var før.

Før. Da jeg var 14-15 og satt meg forran en PC på egenhånd for første gang. Da logga jeg meg på #drammen og andre kanaler på efnet via mIRC. Jeg brukte mange, sikkert for mange, timer på å snakke med ukjente folk fra hjembyen og rundt omkring i verden. Eller endel år senere, 11 september 2001, når jeg fulgte WTC-tårnenes fall via det samme mediet, IRC.

Eller når jeg begynnte å spille Planetarion, og ble aktiv på diverse forumer og IRC-kanaler der jeg diskuterte spillstrategier, og fikk hjelp med tyskstiler fra tyskere (men fortsatt fikk kun en 5er). Jeg ble kjent med folk fra nevnte Tyskland, England og Brasil (for å nevne noen).

Eller når jeg for rundt 7 år siden begynnte å oppdatere MSN Messenger nicket mitt med en “|” etterfulgt av en kort statusoppdatering på formen “klar for eksamen”, eller en intressant link.

Eller når jeg begynnte å lage min egen nettside, hvor jeg hadde (via et horribelt PHP-basert hjemmesnekra CMS) en egen “nyheter”-seksjon hvor jeg skrev om ting som opptok meg.

Dette var før, tilbake til for en 4-5 år siden. Da var dette sært. Det var sånn som datanerder drev med. Bloggbegrepet hadde ikke befestet seg, folk hadde hjemmesider, og mikroblogging var helt ukjent. Msn Messenger var på vei inn, og hadde folk hørt om IRC, kalte de det mIRC og relaterte det til sexygirl16 og asl?!

Det var før Jens Stoltenberg var på Twitter, før Dagbladet inkluderte twitternavnet til sine skribenter i bylinen og lenge før blogging var synonymt med fargen rosa, bloggplakater og 16-åringer som tjener mer enn meg på produktplassering. Facebook var ikke påtenkt, og folk flest hadde en Hotmail-konto.

For å si det enkelt: Det var behagelig! Man slapp å fortelle folk at man hadde en blogg, for så å måtte uttale seg om PR-kåte avdanka kjendiser som tjener fett på å spre helseløgner i samme åndedrag som de kaller seg eksperter på sosiale medier. Man slapp å fortelle sine foreldre om hva “twitter egentlig er”, og ingen brød seg om hvilke kosekvenser det ville få for drømmenjobben om man la ut et fyllebilde på nettet.

Nå er de “sosiale mediene” over alt, men jeg føler meg fortsatt like usosial når jeg sitter forran skjermen og skriver. Enda mer usosial føler jeg meg når jeg sitter i sofaen og glaner på mobilen fremfor å prate med folk rundt meg. Jeg skjønner godt at de nye kommunikasjonsformene på nettet sprer om seg. De er enkle å bruke, krever minimalt med kunnskap om “datamaskiner”, og man trenger ikke bruke så mye tid på dem (men man gjør det likevel).

Jeg hatet ordet blogg lenge. Jeg ville ikke bruke det, jeg hadde en nettside, fjortenåringer som skriver om mote har en blogg. Men jeg gav etter. Jeg begynnte å blogge. Jeg forkasta det hjemmesnekra CMSet og gikk over til WordPress. Jeg behynnte å kommentere mer og mer hos andre, og besøkstallene på bloggen gikk opp. Jeg vil gå så langt som å si at bloggen sannsynligvis skaffet meg et jobbtilbud. Så ble det stille. Svaret var Twitter. Jeg hadde vært registrert en stund, men etterhvert tok jeg også dette mediet mer i bruk. Jeg begynnte å poste ting i kortformat på Twitter heller enn å blogge om dem. En stund var jeg veldig Twitter-aktiv, men følte jeg forsømte bloggen. Jeg likte jo å blogge. Liker å skrive, jeg vurderte det jo fankenmeg som en karriærevei en stund (godt påvirket av en ivrig norsklærer på VGS). Men, det tar tid, og man har slikt å gjøre. Så det ble enklere å skrive på twitter.

Så kom smarttelefonen inn i stua (og overalt ellers). Twitter hadde jeg der også, men etterhvert ble det også mindre oppdateringer der også. Jeg hadde nok med å følge med på alt det smarte andre sa. Og skrev de noe smart på bloggen sin kommenterte jeg heller på twitter enn i kommentarfeltet.

Så, hva er poenget mitt? Hva er egentlig så forbanna sosialt med disse nye mediene? Ikke veit jeg. men jeg har begynnt å innse at bloggen er ikke død. Det er her jeg kan utdype ting litt mer enn å bare si “Sosiale medier er teit, jeg føler meg gammal”, som jeg vel kanskje hadde oppsummert dette innlegget som på Twitter.

Spørsmålet til mine lesere (hvis dere er der fortsatt?) er hvordan man skal balansere mellom et sosialt liv og “sosiale medier”. Og hvordan finner man ut av hva som skal på twitter, hva som skal på bloggen og hva som ikke skal offentliggjøres i det hele tatt?

Menighetsblader

Lar denne tale for seg selv. Er jeg for krass og spydig, eller burde jeg bare slutte å bry meg?

Til post.tempe@kirken.trondheim.no, post.hoeggen@kirken.trondheim.no

Hei!

Fant desverre ikke adressen til Bratsberg kirke, ei heller til ansvarlig
utgiver/redaktør for “Kirkene i strøket”, derfor sender jeg mail til to av
de tre kirkene som identifiserer seg som avsendere av blekka.

Så til saken: I dag fant jeg “kirkene i strøket” nr 3,2010 i postkassa mi.
Dette til tross for at:

1) Hverken jeg eller min samboer har NOEN som helst tilknytning til noen
av de tre avsenderkirkene, ei heller den norske statskirken (bortsett fra
det beklagelige faktum at vi har en statskirke her i landet) eller noen
andre organiserte trossamfunn.

2) Vi har et stort, synlig klistremerke med “uadressert reklame: nei takk”
plassert på postkassa vår.

Dermed synes jeg det er rart at dere leverer oss denne blekka, som i det
store og det hele er nettopp uadressert reklame.

Jeg registrerer også (når jeg bladde gjennom blekka for å finne
kontaktadresser) at dere har med en liten giro for å be om almisser.
Stalltips: Ved å kun levere trykksaken til de som ønsker den, og ikke bare
lar den passere rett i papiravfallet sammen med en sixpack-papp og
grandiosa-esken er jeg sikker på at dere kunne spart såppass mange kroner
at dere kunne levd herrens glade dager på tilskuddene dere får fra staten.

Altså: Oppfordringen er: Gå i dere selv, slutt overforbruket av døde trær
ved å:
1) Levere menighetsbladet kun til medlemmer av menigheten. Jeg er ikke
interessert, da hadde jeg vært medlem.
2) Vurder å kutte ut papirpublikasjoner i det hele tatt og ta skrittet
over i den digitale tidsalder. Da sparer dere miljøet ytterligere.

Dog tror jeg at å kun sende ut til deres registrerte medlemmer, eller enda
bedre: kun folk som aktivt sier fra at de ønsker menighetsbladet, ville
spare store mengder papir.

Jeg skjønner ikke heller hva som er tanken med å fortelle meg om
“budskapet kirken har å gi meg” via en slik trykksak. Her sitter dere med
en allmektig gud, og så må han/hun nedverdige seg til å få sine jordiske
tjenere til å dumpe en trykksak ned i postkassa til folk?

I og med at dette er første gang jeg har fått menighetsbladet i postkassa
i løpet av det året jeg har bodd i Vestlia håper jeg det har skjedd en
glipp, og at budet deres ikke har lagt merke til reservasjonsklistremerket
mitt. Regner med at dere ved neste utsendelse er mer oppmerksomme på at
det finnes folk som ikke ønsker å få postkassa full av totalt uinteressant
papir. Hvis ikke dette er tilfellet setter jeg pris på om dere er like
serviceinnstillte som Byavisa, som gav meg et eget “Byavisa: nei
takk”-klistremerke, slik at budet ikke leverer den blekka til meg mer.

Med vennlig hilsen
Atle Frenvik Sveen

T:kort – flexus light?

Jeg tar ikke bussen mye. Til jobb går jeg og kommer nesten opp i de anbefalte 10.000 skrittene pr dag. Derimot hater jeg småpenger, og lenge var de få bussturene jeg tok årsaken til at lomma randt over av småpenger. Jeg har aldri kontanter på meg, så hver gang jeg skulle ta bussen tok jeg ut penger. Og i minibank er som regel minimumen 200 kr. Med en busspris på (hårreisende) 30 kr i Trondheim sitter jeg da igjen med 170 kr som forsvinner.

Derfor bestemte jeg meg for å skaffe meg et T:kort. T:kort er:

[..] et elektronisk reisekort for alle som reiser kollektivt i Trøndelag.

Jeg tar kun buss, men du kan få en slags klippekort-løsning som gjør at du betaler 22 kr pr tur, og ikke 30. Altså kunne jeg spare 8 kr pr busstur, og jeg kunne slippe småpengemaset, og komme et skritt nærmere det kontantfrie samfunn. Bare fryd og gammen med andre ord.

Men akk, hvor lenge var Atle i paradis? Ikke lenge skulle det vise seg. Jeg frustrerte vettet av både samboer og kolleger i de tre ukene jeg jobba med å få meg et fungerende kort. Men, jeg rakk aldri å skrive noe om det på bloggen. Det ble med en twitter-post, som vel summerer opp mine følelser når det gjelder registeringsprosessen.

Så så jeg at Martin Bekkelund har planer om å ta for seg Flexus, som jo er noe av det samme for Oslo som T:kort er for Trøndelag. Jeg kjenner kun Flexus via en rimelig artig video. Men, i kommentarfeltet til Martin var det flere som skrøt av T:kort, han blir endog anbefalt en studietur til Trondheim for å oppleve et system som “bare virket”. Vel.. Det er ikke min oppfatning, derfor denne posten.

Altså. Hvorfor T:kort er elendig, en punktliste:

1. Bestillingsprosessen. Hvis du skal bestille t:kort via internett (som man jo vil, hvem vil besøke et kundesenter med sære åpningstider og reisetid fra og til?) går man til Bestill T:kort og fyller ut navn, adresse etc etc. Så venter man i en ukes tid før kortet dumper ned i postkassa sammen med en brosjyre som forteller deg at du må opprette en reisekonto. Skal du gjøre dette heldigitalt må du signere med bankID. Her må du igjen fylle ut en rekke opplysninger: kort sagt, alt du fylte inn for å få kortet i posten, pluss flere andre ting som bla.a et 16 siffers kortnummer.

1a: Jeg vet nå hvorfor det er slik: man kan ha flere kort knyttet til en reisekonto. Denne funksjonen er fin for familier, der foreldrene kan fylle barnas kort. Dog: de fleste brukere har nok et 1:1 forhold mellom kort og konto. Dermed blir det unødvendig mye inntasting.

2. Kundeservice: Etter å ha strevd lenge med BankID-autentisering (BankID og Linux er ikke alltid venner, i tillegg fikk jeg noen feilmeldinger) fikk jeg opprettet en reisekonto. Etter dette fikk jeg en bekreftelsesmail, og kunne logge inn på reisekontoen min. Dog var det noe som var rart: under “Mine kort” sto det ikke listet noen kort. Dette til tross for at jeg hadde fyllt inn det 16-sifrede nummeret på kortet mitt. Jeg mistenkte at noe var galt, og sendte en mail til kundeservice. Den lød som følger:

Hei!

Nå har jeg:

a) bestillt t:kort via nett og fått det i posten
b) opprettet reisekonto (etter masse RÆL med bankID)
c) opprettet en bruker på tkort.no

Når jeg logger inn og så ser under “mine kort” listes det null, niks, nada, ingen kort der, det eneste som står er:

“Fant ingen kort knyttet til Reisekontoen”

Noe jeg finner sært, iom at jeg oppgav kortnummeret xxxxxxxxxxxxxxxx når jeg opprettet reisekonto (eller en av de andre registereringene, ikke husker jeg mer)

Er det slik å forstå at jeg nå må fysisk møte opp på et kundesenter, slik at all denne strevinga er forgjeves, eller er det fordi jeg enda ikke har overført penger til kontoen? Eller er det noe magi i det utrolig infløkte systemet deres som ikke har slått inn enda?

Jeg innrømmer at det ikke er det hyggeligste mailen jeg har sendt, men husk at jeg var drittlei av hele systemet, jeg hadde tastet inn personopplysninger mange ganger og brukt mye tid på noe som markedsføres som “enkelt og effektivt”. Dog, jeg synes ikke svaret jeg fikk var noe særlig heller:

Skal normalt gå helt greit det der, men vi har hatt problem med dette i
det siste. Har lagt kortet ditt ut på aksjonsliste, så det må i kontakt
med en busscomputer for at det skal legge seg til din reisekonto. Dette
vil skje påfølgende natt. Dette er som sagt et teknisk problem vi har
mot FARA. Beklager dette.

Altså: Aksjonsliste og FARA?! Sier meg ingenting, så jeg svarer igjen:

Så kortversjonen er at det skal fungere i morgen?

Hvorpå svaret kom, i det jeg synes var en noe nedlatende tone:

Kortet vil jo først fungere når du har et produkt på det, enten
autoreise eller periode.

Jaha, da må jeg jo opprette et produkt, men hvordan kan jeg opprette et produkt på en reisekonto som ikke er tilknyttet noe kort? Jeg begynnte å bli irritert og spilte derfor dum:

ja, det er jo så, jeg kommer til den hodepinen senere.. Men vil det listes under “mine kort” når jeg logger inn på tkort.no?

Har (av en eller annen grunn) en avsersjon mot å opprette noe som helst produkt eller betale noe penger inn til en løsning der ikke kortet mitt er linket mot kontoen/produktet..

Med atter et svar:

Det vil ikke være mulig å bestille noe produkt før kortet er knyttet til din konto. Ikke skummelt i hele tatt å betale inn penger til din reisekonto. Det er dine penger.

Hmm, ble jeg ikke nettopp fortalt at jeg måtte opprette et produkt for at det skulle fungere? Nå er det visst motsatt?! Jeg skjønte enda mindre, men bestemte meg for å sette inn 300 kr på kontoen min. Merk: dette må gjøres via en giro fra bank og tar et par-tre dager (VISA, PayPal, anyone?!)

Med penger på reisekontoen (men fortsatt ikke noe kort knyttet til) et par dager senere svarte jeg igjen:

Hæ?

Jeg kan ikke bestille noe produkt får kortet er knyttet til min konto?
Og jeg har pr dags dato ikke noe kort knyttet til noe konto (til trossfor at jeg oppgav kortnummeret når jeg opprettet kontoen?!)

Og du skrev i forrige mail at jeg måtte kjøpe et produkt for at kortet skulle fungere?

Med svaret på denne mailen tørnet det for meg:

Hei!
Du vil få tilgang til kortet ditt i morgen, etter du har vært ut til en
buss i ettermiddag.

Jeg må altså ta bussen med kortet for at det skal funke slik at jeg kan bruke kortet på bussen?!

Som trigget mitt siste, rimelig aggresive svar:

Ikke for å være vrang, men:
Hvis jeg forstår deg riktig:

Jeg må altså ta bussen med kortet for å få aktivert kortet?

Det betyr jo at jeg må ta bussen med et kort jeg ikke har fått koblet noe produkt til for å få aktivert kortet slik ar jeg får koblet kortet til noe produkt slik at jeg kan bruke det til å ta bussen??

Hvordan skal jeg kunne bruke kortet på bussen når jeg ikke får kobla det mot reisekontoen min?

Jeg har lenge vegra meg mot å bestille meg tkort, da jeg har hørt mange historier om folk som sliter med å bestille, men at det skulle være så bakvendt som jeg får inntrykk av nå hadde jeg aldri forestillt meg.

Jeg har nå satt igang en overføring av penger til kortet/reisekontoen/hva veit jeg mer… Og også bestillt et produkt (som jo ikke er kobla mot noe kort…)

Vil det fungere? Eller må jeg på bussen for å holde kortet forran en automat (og så betale med cash?) før ting fungerer?

Hadde jeg visst at det var så vanskelig å bestille tkort via nett hadde jeg heller beveget meg ned på kundekontoret i første omgang… Eller fortsatt å betale kontant de få gangene jeg tar bussen…

Hvorpå jeg fikk et kort svar:

Hei!
Dette ordner seg tydeligvis ikke, så jeg anmoder deg til å oppsøke salgskontor.
Dette er en teknisk feil som desverre ikke har løst seg. Vi beklger dette.

Tre uker etter at jeg bestillte måtte jeg altså gi opp og oppsøke et kontor. Der ble jeg møtt av en hyggelig fyr som sa “dette skal gå fint, jeg fikser dette”. Han tok kortet mitt og kom tilbake med følgende spørsmål etter ti minutter: “Du har ikke prøvd å registrere dette kortet flere ganger?” Hvorpå jeg såklart svarte: “ja, opptil flere ganger, BankIDen gav meg feilmeldinger.” Svaret var da “Aha, problemet er nemlig at det er to reisekontoer knyttet til kortet ditt”

Så, det som hadde skjedd var at når bankID gav feilmelding på autorisasjonen ble det likevel opprettet en reisekonto. Snakk om feildesign på et system! Hvordan kan man i det hele tatt designe et system som fortsetter ved en feilet validering? Jeg akket meg litt og sa at det var jo helt på trynet å regsistrere seg på nett, og at jeg like gjerne kunne ha møtt opp på kontoret fra dag en. Svaret var at “ja, systemet er ikke helt optimalt, men de som har levert det har det jo så travelt.” Jaha, jeg veit ikke hvem som har laget systemet, men å ikke rette alvorlige bugs fordi man er opptatt med å selge makkverket til andre er en elendig unnskyldning.

Rett og slett!

Det skal sies at etter at denne hyggelige fyren hjalp meg har ting fungert meget bra, jeg slipper småpenger og får billig buss. Men, å ha en så slitsom registreringsprosess, og så lite hjelpsom kundeservice.. Flexus light sier jeg bare.

PS: Rune (@kvisten) tipset meg om et lignende innlegg han skrev om T:kort i 2008: t:kort – hvor vanskelig kan det være? Det virker som om de har fått fikset opp språket sitt siden den tid, men ikke stort mer annet..

Hvor dum kan man bli?

Ca så dum som politikerene i landet vårt, ref denne meldingen fra banken min:

Lovendring – forbud mot betalingsformidling for pengespill som ikke har tillatelse i Norge

Kjære kunde

Det vil fra den 1. juni 2010, ikke være mulig å benytte betalingskort utstedt i Norge (Bankkort/Ungdomskort) til kjøp av pengespill i utlandet.

Årsaken til forbudet er at Stortinget den 4. desember 2008, vedtok lov om endringer i pengespill- og lotterilovgivningen. Formålet med forskriften er å sikre et regulert og kontrollert tilbud av pengespill gjennom å begrense tilgangen til pengespill som ikke har norsk tillatelse.

Forbudet gjelder både spill på internett og fysisk bruk av kortet til spill i betalingsterminal i utlandet. Hvis du har spørsmål om eventuelle alternative betalingsmåter for pengespill i utlandet, må du ta kontakt med det aktuelle brukersted.

Hvis du ønsker å delta i pengespill i utlandet (f. eks. besøke et kasino) vil du enten måtte ha med deg kontanter eller ha et bankkort som er utstedt utenfor Norge.

Norsk Tipping og Norsk Rikstoto, vil ikke bli påvirket av forbudet.

Link til forskriften finner du her.

Vennlig hilsen
Skandiabanken

Paypal anyone?

Skal vi ikke med en gang sperre for betalingsterminaler i Red Light DIstrict også da? Eller betalingsterminaler på steder som selger sprit sterkere enn 80%? Eller hva med kinaputter i Sverige? *facepalm*

Papir- og nettaviser

Sist jeg var i Oslo ble jeg stoppet av to Aftenposten-selgeren på Carl Johan. De ville gi meg en avis, noe jeg selvsagt tok imot. Dog var dette gode selgere, så de fikk fort stoppet meg helt (og jeg hadde god tid).

De begynnte så et løp for å få meg til å teste et Aftenposten-abonement. Jeg var en vanskelig kunde, argumenterte med at:

1. Jeg finner det jeg trenger på nett. Dette ble kontret med at “det er bare en brøkdel av det som står i papiravisa som finnes på nett.
2. Jeg har ikke tid til å lese avisa om morgenen. Dette ble kontret med “se dette som en gylden mulighet til å få en rutine på frokostspising”.
3. Det blir så mye papiravfall. Dette ble kontret med “hvis du tar dette tilbudet, som gjelder torsdag-søndag, blir det ikke mye”.

Gode argumenter de aller fleste, selv om jeg er skeptisk til nr. 1. Åkke som, de hadde jobbet i 10 minutter med å overtale meg, var hyggelige og flinke. Prisen var også lave 150 kr for torsdag til søndag i en måned. Så jeg tenkte: “hvorfor ikke?”.

Jeg vokste opp i et hjem hvor Aftenposten (sammen med Drammens Tidende) kom på døra hver morgen, og tar meg ofte i å lese i den (Aftenposten, Drammens Tidende leser jeg mest som en kuriositet) når jeg er hjemme. Jeg leser også Aftenposten på nett, og liker den godt. Derfor tenkte jeg at det sikkert kan være fornutfig å teste dette.

Nå har en måned gått, og jeg har valgt å ikke fortsette abonementet. Hvorfor det? Av følgende grunner:

1. Avisbudet. Han har unnlatt å levere meg avisa flere ganger, og da spesielt i helgene når jeg faktisk har hatt tid til å lese den.
2. Mengden papir. Face it. Papiraviser er mye reklame, mye sport (som jeg gir katta i), mye boligannonser fra Osloområdet (som ikke interesserer meg), og mange nyheter jeg ikke bryr meg om.
3. Meg selv. Jeg har ikke tid/tar meg ikke tid om morgenen til å lese avisa. Da blir det unødvendig med ei svær lefse liggende.
4. Papirmengden. Jeg avskyr papiravfall, og selv om det ikke alltid er jeg som hiver det synes jeg det blir unødvendig mye med en papiravis.
5. Jeg kan ikke se at jeg har blitt så mye mer nyhetsorientert etter å ha fått tilgang på papiravisa. Det jeg leser på ap.no, db.no og ikke minst via alle interessante lenker jeg får via twitter (som, i og med at jeg følger personer med mer eller mindre sammenfallende interesser som meg, gjør at jeg leser mye sært, men fra mitt ståsted, relevant, informasjon). Dette kan ikke sies om Aftenposten. Greit nok, det er en avis som ligger nærmere mitt syn på verden enn VG, men den er fortsatt ikke rettet mot meg.
6. Den totale manglen på lenker, kommentarfelt og interaktivitet.

Men, har det vært noe bra da? Jepp, det har det:
1. A-magasinet har imponert meg. Spennende blad/magasin, med gode reportasjer. Men, dette er noe man kan lese i helga, ikke for å starte dagen med.
2. Kultur-delen, og da spesielt kronikker og meninger. Jeg synes Aftenposten er gode her, med mange gode innlegg, selv om jeg selv vet av erfaring at “vanlige folk” skjelden slipper til.
3. Det kan være befriende å slippe ut fra sin egen “redigerte nyhetsboble” av og til. Ref de filtrerte Twitter-linkene jeg nevnte over, samt det faktum at man slipper å aktivt klikke seg inn på en sak, man kan bare la blikket vandre, lese litt for å finne ut om det er interessant, for så å gå vidre om det ikke fenger.

Så, hva sitter jeg igjen med: En følelse av at hverken papiravisa eller nettutgaven av en avis er det helt store. Imidlertid ser jeg ikke noen grunn til å bruke penger og arbeid (i form av avfallshåndtering) på et produkt jeg ikke er 100% fornøyd med, når jeg kan få et annet produkt (som jeg heller ikke er 100% fornøyd med) til prisen av ingenting.

Hva mener jeg så avisene burde gjøre?
1. Gi meg en betalingsløsnig. Stripp den for reklame (jeg betaler gjerne!)
2. Gjør den digital, det gjør ting enklere.
3. La meg lese den både på pcen min og på telefonen min, da kan jeg lese når jeg har tid (i sofaen, på bussen, på dass..)
4. La meg skreddersy den (f.ex. filtrere ut alle fotballsaker, samt sære nyheter fra indre Oslo).
5. Bygg ut kronikk/debatt-siden. Prøv å tappe inn på menigmanns stemme, finn ut hva som rører seg i blogg-verdenen.
6. Ikke vær redd for konkurrentene. Har en amerikansk nettavis en god sak så tips meg om den, jeg leser den uansett via andre kilder om jeg finner den, det går ikke nødvendigvis på bekostning av dere.
7. Punkt 6 gjelder også blogger. Link til kvalitesblogginnlegg, disse finnes det mange av.
8. Funger mer som en sentral for nyheter, både egne og andre sine.
9. På kort sikt hadde det jo vært en ide å følge opp buden sine (og evt abonementer) på om papirblekka faktisk leveres riktig.
10. Og ja, ikke fokuser på iPad som den eneste redningen. Det skjer ikke. Folk er forskjellige, og ikke alle kommer til å kjøpe en. Web er et godt medium på mange måter, bruk det!