Author Archives: Atle

Ølsteder i Trondheim

8 Replies

Ølsteder i Trondheim. Det pleide å bety steder der du fikk Dahls, med et par unntak. Men, med det oppsvinget øl har fått de siste årene har Trondheim bedret seg noe, dog er ikke utvalget like godt som i Oslo. Men, jeg synes uansett det er greit med en oversikt når man kan telle stedene på mer enn en hånd, så dermed denne bloggposten. Planen er, som du kanskje har skjønt, å liste steder i Trondheim hvor det er mulig å få noe annet enn en tam Dahls, en kjip Hansa og hvor “spesialøl” betyr noe annet enn Corona og en og annen øl fra Brooklyn Brewery servert uten glass til.

Så her kommer, i mer eller mindre tilfeldig rekkefølge, min personlige liste over “ålreite” ølsteder i Trondheim. Denne er på ingen måte komplett, så om jeg utelater et sted er det bare å si fra i kommentarfeltet.

Den Gode Nabo
Øvre Bakklandet 66, 7014 Trondheim | Hjemmeside

Også kjent som “Naboen”. Dette er stedet som vekket min interesse for øl, og som stamgjest her i 7-8 år føler jeg meg nesten inhabil i å skrive om dette stedet. Naboen ligger en liten trapp ned fra Gamle Bybro, i en gammel brygge. Alle vinkler er skjeve, stedet er rimelig stort, og ølutvalget er også rimelig imponerende, tror det er snakk om 100+ forskjellige øl på flaske, og en 4-5 kraner. Kranene er ganske varierende, men det pleier som oftest å være en norsk “mikrobryggeri”-øl på fat. Maten er “helt grei”, folka som jobber der har gjennomgående god peil på øl, selv om du treffer på de som ikke helt har lært seg “the basics”. Alderssammensetningen er mildt sagt blandet, alt fra studenter til 40-50-åringer. Som regel stappfult etter 8-9 på kvelden, som kom gjerne tidligere om du vil ha tid til å snakke med de bak baren. Utvalget går litt opp og ned, men som sagt er det generelt bra, selv om prisene kan være ganske stive. Arrangerer gjerne ølsmakinger for grupper.

Trondheim Mikrobryggeri
Prinsensgate 39, 7011 Trondheim | Hjemmeside

“Mikro” er det andre av ølstedene i Trondheim som har vært her så lenge jeg har bodd i byen. De er, som navnet antyder, et mikrobryggeri, eller en brewpub. Dvs, alt de serverer er brygget på stedet, og inkluderer en pils, en pale ale, en IPA, en porter, en stout og et sesongøl. Ølet kan karakteriseres som “greit”, noe spennende av og til, men ikke det helt store. Stedet har også matservering, dvs meget god pubmat. Ellers er det et ålreit sted på ettermiddagen, men når kvelden kommer snus stedet på hodet og blir et utested der bare dansegulvet mangler. Fokuset ser da ikke ut til å ligge på øl i det hele tatt. I det hele tatt et ganske schizofrent sted, later til å være et skikkelig ølsted, men fremstår ikke sånn.

Antikvariatet
Nedre Bakklandet 4, Trondheim | Facebook

På bakklandet ligger det et sted med en uteservering og en liten plass inne. Stedet har enkel mat, kaker og øl, du kan skimte en Chimay og et par flasker fra Nøgne Ø i baren. Hvis du beveger deg inn en gang, forbi toalettet og noen ølfat kommer du inn i “Bokbaren”. Det første en ølnerd skimter her er en stor bar, med et imponerende utvalg flasker fra bryggerier som Nøgne Ø og Haandbryggeriet. Bortsett fra dette ser stedet ut som et, ja, antikvariat. Bokhyller overalt, og bryggestil. Ifølge bartenderen jeg snakket med satser de ikke så stort på gigantisk utvalg, men mer på kvalitet. Det ser ut til å fungere, jeg fant endel godsaker fra Haandbryggeriet sist jeg var her. Jeg vet ærlig talt ikke hvor lenge de har satset på øl, men det har absolutt blitt et sted jeg regner med på ølfronten. Ølsmakinger arrangerer de også.

Daglighallen
Elgeseter gate 1, 7030 Trondheim | Hjemmeside

Daglighallen på Samfundet var et fotballsted med Dahls, Guinness og Kilkenny på den tiden jeg var på Samfundet, og dermed ikke et sted jeg brød meg så mye om. Nå har de blitt et skikkelig ølsted, med 2 kraner med norsk “mikrobryggeri”-øl, og rundt 50 forskjellige øl på flaske. De arrangerte også ølfestival på Samfundet i høst (med mye godt øl fra bla.a Nøgne Ø, Kinn, Lervig og Mikkeller), samt at det ryktes at de skal lansere et “hjemmebrygg”. Ikke et sted jeg er ofte, men jeg tenker at jeg burde komme meg hit igjen snart.

Bari
Munkegata 25, 7011 Trondheim | Hjemmeside

Bari åpnet for noen år siden i etasjen under Frati, og virket lenge på meg som et sted hvor de mellom 30 og 90 vanket. Mye sleske typer, fulle middelaldrende kvinnfolk og fokus på vin. Dog, de har fantistiske burgere, og når jeg var innom i våres en gang så jeg noe spennende øl fra Nøgne Ø og Atna på menyen. Servitøren kunne da fortelle at de hadde mer bak disken, og vi ble anbefalt en “Two Captains”. Ved et besøk for et måneds tid siden så jeg et stort glassskap ved baren, fyllt med mye godt øl. Prisene er stive, kunnskapen blant servitørene er mildt sagt varierende, men de har endel spennende øl jeg ikke har sett andre steder i byen, og maten er god. Så, skal du ha mat og øl kan dette være et sted verdt å besøke, men kom deg for guds skyld ut herfra før det blir for sent på fredags- eller lørdagskvelden!

Café Ni Muser
Bispegata 9 A, 7014 Trondheim | Hjemmeside

Kulturkafé tror jeg dette stedet kaller seg. God mat, rare lokaler, men ok øl-utvalg. Ikke noe fantastisk, men et ålreit utvalg Nøgne Ø og noe Brooklyn. I tilegg hadde de en stund en “egenbrygget” Ni Muser IPA. Ikke forvent noe betjening som er lidenskapelig opptatt av øl, men mye bedre enn et sted som kun har Dahls..

Det var seks steder i Trondheim med ålreit ølutvalg. Noen flere? Si gjerne i fra i kommentarfeltet her. Eller er du uenig i mine vurderinger av stedene? Gi lyd fra deg!

3 uker uten nett

4 Replies

Jeg ble i forrige uke gjort oppmerksom på at “noen” ved NTNU skal gjennomføre en studie de kaller “Life offline”. Som de skriver i “utlysningsbrevet“:

Prosjektet benytter et eksperimentelt sosiologisk design, hvor 30 deltakere, som ellers betrakter seg selv som daglige “vanlige” internettbrukere, avstår fra bruk av internett (epost/web/facebook etc) i tre uker. Deltakerne kan bruke telefon/SMS, men ikke internett-­‐tjenester og nettbaserte app’er på sine telefoner.

Hva gjorde så jeg? Joda, jeg meldte meg på! Dog med det ankepunktet at jeg må få bruke nett på jobb. Tror jeg angrer litt på det nå, men på den annen side blir det spennende å se hva annet jeg får tid til. For, utfordringene blir mange:

  • Ikke noe twitter-ranting
  • Ikke noe blogging eller blogglesning
  • Ikke noe nettbank
  • Ikke noe mail
  • Ikke noe spotify
  • Ikke noe bruk av github og andre kildekontrollsystemer på nett
  • Ikke noe kjøp av bøker på nett (ei heller kindle)
  • Jeg får ikke googla matoppskrifter
  • Jeg får ikke handla en dritt på nett
  • Ikke tilgang til google maps
  • Ingen kalendersyncing
  • Ikke noe wikipedia-faktasjekk
  • Ikke noe facebook (vel, den er jeg ikke så bekymra for)
  • Ikke noe øl-insjekking på untappd

På den annen side, kanskje jeg får tid til å lese mer, kjede meg litt (og dermed bli mer kreativ) og kanskje også reflektere litt over hvor avhengig jeg har blitt av internett, dette jeg ikke visste hva var for noe for 20 år siden.

I dag var jeg på et intervju der jeg ble spurt om hvorfor, hvordan jeg trodde det skulle gå etc. På mandag den 15. oktober går jeg i gang, alt nett skrues av på telefon, pc og kindle. Så, skal du ha tak i meg mellom 15. okt og 4. november må du nesten belage deg på telefon, sms, brev eller å komme innom. Grøss!

Og ja, bor du i Trondheim og har lyst til å være med trenger de fortsatt deltakere, hvorfor ikke utfordre deg selv??

Apple og kart, en tragedie?

Leave a reply

Dette innlegget er også publisert på Masterbloggen, men jeg legger det her for å ha full historikk over innlegg skrevet av meg.

IT-verdenen er full av merkelige situasjoner, for eksempel hvor et selskap har erklært “thermonuclear war” mot et annet, men likefullt er avhengig av tjenester fra dem. Vi snakker da selvfølgelig om Apple og Google, tjenesten er kart.

For å endre denne situasjonen lanserte Apple sin egen karttjeneste i iOS6 og iPhone 5. Det er kanskje ikke det smarteste de har gjort. Ord som “Horror show”, “Reality distortion”, “maps problem” og “kartfiasko” har blitt flittig brukt av kommentatorer de siste ukene. Det har til og med dukket opp en blogg som presenterer “høydepunkter” fra de nye kartene.

Kartene til Apple er altså ikke bra, adresser mangler, ting er feilklassifisert, 3d-visningene ser ikke ut. Lista er lang. Det er bare ikke så fint som det er i Google Maps. Til og med Apple selv innrømmer at kartene er langt fra optimale.

Men, hvordan kunne det gå så galt? Apple har de siste årene kjøpt opp flere kartselskaper, de kan IT og de er kjent for å være perfeksjonistiske. Det er sjelden det kommer noe halvveis fra den kanten. Og kartdataene er hentet fra store aktører som TomTom, OpenStreetMap og Waze.

Dermed er det ikke kartgrunnlaget i seg selv det er noe galt med, men hvordan det er satt sammen. Her håper jeg å kunne peke på en del av utfordringene som kommer med kartdata – hvor de kommer fra, hva som er “riktig” og hvordan slike data skiller seg fra andre data.

Hvor kommer kartdata fra?
Grovt sett kan vi si at kartdata kommer fra tre kilder: det offentlige, kommersielle selskaper og fra privatpersoner. Offentlige kartdata er det vi kaller “Kartverkets data” her i Norge (selv om det er en sannhet med visse modifikasjoner). Disse er som regel offisielle, pleier å være rimelig komplette og “korrekte”, men de kan være dyre eller umulige å ta i bruk.

Data fra kommersielle selskaper var tradisjonelt data fra de to selskapene NavTeq og TeleAtlas . Dette er i hovedsak data som brukes i bil-GPSer, med fokus på vegdata etc. Tenk Cappelens veikart i digital utgave. Disse dataene kan være samlet inn av selskapene selv, eller kan være bearbeidede offentlige data. Google startet med å kjøpe data fra slike leverandører, men har begynt å samle inn data selv, og dermed blitt et kommersielt kartselskap de også.

Data fra privatpersoner er det man kaller “crowdsourcede” data. De er samlet inn på dugnadsbasis av folk som bidrar uten betaling. De gjør dette fordi de vil at det skal finnes fritt tilgjengelige kartdata som kan brukes uten restriksjoner. Det beste eksempelet på dette er OpenStreetMap. Man kan si mye om dataene her, men i mange områder er dette “gode” data, fullt på høyde med kommersielle og offentlige data. Andre områder står det dårligere til med.

Hva er kvalitet når vi snakker om kart?
Kart (og dermed kartdata) er “en generalisert avbildning av geografiske objekter med deres romlige relasjoner” [wikipedia]. Nøkkelordet her er “generalisert”. Vi kan ikke ha med alle detaljene fra naturen i et kart, det vil gjøre det ubrukelig. Dermed må noen bestemme seg for hva som er en god generalisering. Skal vi ta med omriss på alle husene i Oslo, eller holder det å merke av hvor Slottet, Stortinget og Oslo S er? Skal vi ta med alle små stier i en kommune, eller holder det å vite hvor riks- og fylkesveiene går? Trenger vi å ha med alle svingene i en bekk, eller holder det med en linje som viser hvor den sånn ca går?

Det riktige svaret her er “det kommer an på”. Hva kommer det an på? Jo, hva du skal bruke kartet til. Det er forskjell på et kart for en reguleringsplan, NAFs veibok og et orienteringskart. Kartene generalene i en krig sitter med skiller seg også fra kartene den enkelte soldat har med seg i felten. Vi må generalisere bort noe, men ikke mer enn at kartet fungerer i den konteksten vi er i.

Digitale kart gir oss her en stor fordel: Kartet er ikke skrevet i stein i det kartografen sier seg ferdig med det. Vi tenker ikke over at når vi zoomer inn på et digitalt kart dukker det opp mer informasjon, vi ser småveier, stier og husomriss. Byer går fra å være en prikk på kartet til detaljerte oversikter. Vi kan også legge over kartlag som viser andre ting. Digitale kart er mye mer dynamiske enn papirkart. Dette setter imidlertid strengere krav til dataene. Vi må ha alle mulige data tilgjengelig, slik at de kan automatisk dukke opp når vi zoomer inn.

I tillegg må disse dataene være kodet riktig. Hva som vises når og og på hvilken måte, styres av regler av typen: “Tegn alle skogsbilveier med denne fargen, men kun ved målestokk 1:50000”. Dermed er det viktig at dataene har denne informasjonen. Hvis noe som egentlig er en riksveg har data som sier “sti”, kan ting bli veldig feil. Når det sitter mennesker og tegner et kart, vil de stusse dersom det går en riksveg over Besseggen, mens software som tegner etter gitte regler ikke tenker slik.

I en ideell verden er ikke dette noe problem. Der er alle data korrekt markert, med riktig informasjon, slik at datamaskinen klarer å tegne dem riktig. Slik er ikke den virkelige verden. Problemet er todelt:
Enten er det mennesker som har samlet inn denne informasjonen, og vi gjør feil. Kanskje stien over Besseggen ble “digitalisert” fredag etter en noe fuktig lønningspils, og klassifiseringen ble satt feil.

Datamaskiner er det andre problemet her. Vi liker å sette bort repetitivt, kjedelig arbeid til maskiner. Derfor har vi naturligvis prøvd å få datamaskiner til å se på flybilder og lage kartdata fra disse. Men, når stien over Besseggen kan se ut som en motorvei for oss mennesker er det ikke så rart at datamaskinen tar feil. Dermed må maskinene holdes i hånden for å forsikre seg om at ting blir riktig. Kartdata er vanskelig, og vi som brukere har vanskelig for å tilgi.

Hvordan sjekker du om et kart er “godt”? Sannsynligvis finner du nærområdet ditt, du sjekker om huset ditt har riktig adresse, om veien går der den skal og om gangstien ligger riktig. Vi er alle eksperter på vårt nærområde, mens kartprodusentene ikke er det. De må hele tiden gjøre antakelser, vurderinger og avveiinger; “Er dette en vei eller sti?” “Er det viktig å ta med denne lekeplassen?”.

Et større problem blir det når man skal kombinere data fra flere kilder. Disse kan kode dataene sine forskjellige, og skal man sammenstille disse dataene kan mye informasjon gå tapt. Hvis du får dataene fra kilde A og B kan det godt være slik at kilde A klassifiserer veier etter et generalisert system som skal fungere i alle land, mens Statens Vegvesen klassifiserer vegene etter de norske veitypene. Her kan man fort bomme. Feil klassifisering og problemer med å sammenstille dem er et problem. Et annet problem er nøyaktigheten. Hvis du har data fra 2 land, der land A har målt inn vegene sine med millimeterpresisjon, mens land B har digitalisert sine gamle papirkart, er sjansen stor for at ikke europavegen vil treffe korrekt på grensen.

Konklusjon
Kartdata er altså spesielle, siden de er generaliseringer. Dermed vil det alltid være et spørsmål om hvordan man skal generalisere data for å få dem til å fungere på skjermen. Dette er noe man må lære ved prøving og feiling, og Nokia (som har holdt på med digitale kart lenge) mener at det å lage kart på nett er noe som ikke kan hverken læres eller gjøres over natta. Man trenger folk som kan noe om kart, som kan jobbe med data fra ulike kilder og man må for all del sjekke manuelt hva kartsystemet produserer.

Dermed får vi bare håpe at Apple klarer å sette inn et ekstra gir, jobbe hardt og gi iOS en kartapplikasjon de kan være stolte av. Så kan vi som jobber i kartbransjen atter en gang konstatere at kart ikke er noe man tar lett på! På tampen kan vi jo også notere oss at selv ikke Google Maps er skrevet i stein, de utvikler seg stadig. Et interessant spørsmål er hvorvidt første versjon av Google Maps hadde blitt tatt imot bedre enn Apple Maps dersom den hadde blitt lansert i dag?

JavaZone 2012

2 Replies

Onsdag 12. og torsdag 13. foregikk JavaZone i Oslo Spektum, og jeg var tilstede som førstereisgutt! Jeg tenkte å oppsummere her hva jeg fikk med meg, med fokus på foredragene, selv om det skal nevnes at stand-området var stort, med mye som foregikk der også. Med 20 minutter mellom hvert foredrag ble det tid til å spise endel is, sushi, burger, kaffe og annet snacks mens en snakket med kjente og ukjente.

Anyways, jeg ankom Oslo tirsdag kveld, og måtte innom Håndtverkerstuene, kjent for godt ølutvalg! God mat og øl som Haandbryggeriets Krøkkebic gjorde det verdt et besøk, men vi gav oss tidlig for å være opplagte til neste dag.

Etter en grei hotellfrokost gikk turen til spektum, og etter å ha vendt øynene til mørket inne i salen, fått seg en kaffe og snakket med litt kjentfolk var det tid for “åpningsshow”. Hvem og hva er jeg fortsatt ikke helt sikker på, en surrealistisk greie med jodling i 20 minutter, sært!

Dog, klokka 9 begynnte foredragene, første for min del var Kevlin Hennly. Tittelen var “Functional progamming you already know”, med et mål om å vise funksjonelle prinsipper uten å vise kode fra funksjonelle språk. Artig foredrag, holdt av en fyr som kan kunsten å holde foredrag ble dette en god start. Neste foredrag ble “How to write highly portable Android applications. Foredraget startet med endel stats om Android, fragmentering etc, før en egenutviklet app ble brukt som basis for å vise hvordan man får samme “look and feel” på flere versjoner. Litt mye detaljer for en stakkar som aldri har skrevet kode for Android, men det må vel kanskje forventes på et intermediate-foredrag?

Etter en pause og en burger ble neste noe jeg følte meg mer hjemme på; lyntaler om webutvikling. jQuery og ytelse, SASS, som virker som en fornuftig måte å håndtere css på, HTML5 og muligheter for å bruke det nuh, gui-testing med Selenium, dos and dont’s, samt scoping i Javascript ble hver presentert på 10 min. Mye hadde jeg (heldigvis) oversikt over, men noe var også nytt. Lyntaler er et genialt konsept for å vekke interesse rundt noe, og jeg fikk notert endel som skal sjekkes ut ved anledning!

“A good API is hard to find” hørtes ut som et relevant tema, og foredragsholderen skuffet ikke. Etter å ha konstatert at i Norge ler ingen av vitser eller stiller spørsmål fikk vi en beskrivelse av hvordan webarkitektur har dreid seg mot utstakt bruk av APIer (som, såklart, er REST). Derretter ble vi ledet gjennom en liste av dont’s, forklaring på hvorfor ikke, samt forslag til hva man burde gjøre. Godt å se at vi gjør det meste riktig 🙂

Inspirert av hvor godt lyntaler fungerte, samt den spennende tittelen: “How about learning f**** programming?”, ble det igjen lyntalesesjon. Alternative språk, dvs Rust og Lisp (Clojure) ble presentert. I tillegg ble det forklart hvordan man kan kalle andre “jvm-språk” fra Java. Metaprogramming i Ruby ble også omtalt, litt mindfuck kanskje? Så, det omtalte “f**** programming”: essensen var (fremført med mye innlevelse) utviklere er værre moteslaver enn Paris Hilton, og kunne vi brukt de nye, flotte rammeverkene våre til håndvesker hadde vi alle sprada rundt med dem. Det vi heller burde fokusere på er automatiserte enhetstester, refaktorering og design, grunnkunnskaper alle som kaller seg utviklere burde ha!

Deretter fant jeg ut at et foredrag som siterer Churchill i beskrivelsen kan ha noe for seg, og dro dermed for å se Tim Berglund. Han åpnet med å si at det nok blir en smule vidløftig, uten en eneste linje kode. På tross av, eller kanskje på grunn av, dette var det atter et meget godt foredrag av en som kan kunsten. Tittelen “And then our buildings shape us” beskriver vel grunnidéen; gjennom eksempler fra musikk, arkitektur og litteratur ble det argumentert for at de rammene vi setter for en stil ender opp med å begrense oss også. Anvendt på utviklere er analogien at de språkene og rammeverkene vi kan og bruker påvirker de valgene vi tar, og hva vi annser som mulig. Gode poenger, som bygger godt oppunder poenget om at man burde lære seg mer enn ett språk!
Mest på grunn av navnet, men også på grunn av anbefalinger fra kolleger som kjente konseptet, ble Zombie TDD neste post på programmet. Ideen er “enkel”: utvikle et zombie-spill i nettleseren, vha TDD i Javascript. Mest for å vise hvordan man kan gjøre tdd i Javascript, men også fordi det er gøy! To meget flinke Javascript-utviklere med mye kunnskap, humor og emacs-konfigurering av en annen verden spant gjennom mye kode, fikk vist mye teknikker og kode. Absolutt en time jeg ikke angrer på. Og, sjekk ut http://zombietdd.com!

Med ølserveringen i gang ble det tid til å hente seg noe ræl fra et stort oslobryggeri og benke seg for paneldebatt. Tema: “Making the programming pain stop”. Med bla.a., Roy Osherove og Kevlin Henney i panelet var ikke problemet mangelen på profilerte debattanter, men debatten ble litt for mye om alt; dårlige rammeverk (med tilhørende bashing av Spring og Maven), problemer med software-kontrakter, smidige metoder, ledelse og “utvikler: kunstner eller håndtverker?”. Mye gode poenger, men mangel på rød tråd og litt fraværende ordstyring gjorde at jeg ikke følte meg så mye smartere etterpå. Dog, oppsummeringen var: lær å lære, lær deg nye språk og jobb med egne prosjekter, noe det er vanskelig å være uenig i!

Med det var programmet for dag 1 over, neste stopp Rockefeller og AweZone. Jeg ankom mitt i settet til Bekk Band, en salig miks av coverlåter og trylleshow, fremført med mye sjarm! Etter noen timer med mer gul guffe fra nevnte bryggeri entret Turboneger scenen; kjent stil, mye staffasje og show, men også referanser til HTML og Alan Turing. Etter konserten ble det en tur på Tilt, for noe skikkelig øl!

Torsdagen startet med oppdagelsen at Turboneger hadde stukket av med stemmen min, men ellers var formen fin. Denne formiddagen hadde mye webutvikling, og showet ble sparket i gang av Nathaniel Schutta, som snakket om “Javascript libraries you arent using, yet”. Bjørner Ramsrud har skrevet en god gjennomgang her, men jeg vil legge til at her hadde vi enda en dyktig foredragsholder!
Neste foredrag var også Javascript, Christian Johansen fra ZombieTDD-teamet gikk gjennom hvordan og hvordan skrive kode i funksjonell stil i JavaScript. Meget lærerikt og inspirerende foredrag, som virkelig gav meg noe å tenke på!

Neste foredrag ble innledet med en advarsel om at her blir det ingen slides, men vi fikk se litt katter før Bodil Stokke liveprogrammerte en twitter-feed med Backbone.js, et mv*-bibliotek for Javascript. Jeg bruker dette selv, men lærte absolutt noe nytt. Litt forvirrende med bruken av Coffescript, men ikke værre enn at jeg hang med!
Nestemann var inne på samme temaet, live hipsterkoding med Java Play, Coffescript, Backbone.js og bla. Her fikk vi bevist demo-effekten til det fulle, alt tryna på værst tenkelige måte! På tross av dette en god gjennomføring, selv om det ble litt vel mye på en gang.

Deretter fulgte et foredrag av en traver i gamet, Trygve Reenskaug, kjent som den som lanserte begrepet MVC, og utvikler siden 1957! Han presentere DCI-paradigmet, og jeg skal ærlig innrømme at jeg slet litt med å henge med! Dog, sitatet “I hate computers” kommer jeg til å huske 😉

Det nest siste foredraget jeg så var om bildebehandling i en Java webapp. Jeg ville kanskje ha foretrukket mer eksempler, men mye godt arbeid, som er opensourcet, det liker jeg!
Dagen (og dermed konferansen) ble avsluttet med samme foreleser som startet den. Denne gangen snakket Nathaniel Schutta om native apps vs. HTML5. Igjen, godt presentert, vel mye Apple kanskje, mye gode refleksjoner og statistikk. Konklusjonen? “Well, it depends!” Det eneste som ikke er å anbefale er hybride apps, for hvis noen påstår de har en silver bullet har de noe å selge. Så; gjør det som er riktig for din situasjon, og gjør det i dag, mobil er her nå!

Med det var JavaZone 2012 over, på vei ut ble standene rigget ned, og nesa ble vendt mot Trondheim. En smule sliten, uten stemme men full av inspirasjon og nye tanker. Det er vel poenget med en konferanse, så jeg er absolutt fornøyd. Synd det er et år til neste gang. Hvis noe frister finner du masser av foredrag på Vimeo: http://vimeo.com/javazone

Petter Nome da..

1 Reply

Kjære Petter Nome. Jeg hadde ikke så mye til overs for deg da du jobbet med TV, men da du meldte overgang til Bryggeri- og drikkevareforeningen og gjorde deg bemerket med diverse utspill mot molbo-øl-politikk fikk du en stjerne i boka mi. Det å observere deg på Haandøl-festivalen i Drammen i Mai bidro også til inntrykket atv at du var en fyr som bryr deg om øl.

Men, så. Salgstallene viser at folk er lei industripils. Ja, en nedgang på hele 3.7 % av salget siden 2010. I den sammenheng uttaler Nome:

Øl kan aldri bli særlig snobbete, selv om noe av et nye mikroølet sikkert kan appellere til snobberi

Hva er det du mener Nome? Jeg ser at du prøver å påstå at øl ikke er så snobbete som vin, men du mener altså at “mikroøl” kan appelere til snobberi? Tror du virkelig det er det som er forklaringa? Har du sett på ølutvalget i en standard, norsk, matbutikk? Godt utvalg, jada, 20-30 forskjellige lager-type øl som mest av alt smaker vann. Er det da så forbanna rart at folk velger å kjøpe godt øl, som faktisk smaker noe, fra blant annet, flere av de fantastiske mikrobryggeriene her i landet?

Er det snobbete at folk, etter å ha fått smaken på andre øltyper enn lager, kjøper disse laget av folk som lever og ånder for øl, istedenfor de bleke kopiene fra Ringnes &co? Eller er problemet ditt at småbryggeriene ikke er medlem av Bryggeri- og drikkevareforeningen?

Jeg skjønner ikke helt hvordan n24 har kommet frem til tallene sine, men fra drikkeglede.no klarer jeg å lese at øl i klasse D (3,75–4,75 %) har gått ned fra 234 546 150 liter i 2010 til 227 527 007 liter i 2011 (dvs ca 3%).

Dog, det Nome ikke nevner er at sterkøl (dvs alt over 4.75%), der vi må regne med at det meste av “mikroølet” hører hjemme, har gått opp fra 885 225 liter i 2010 til 1 112 747 liter i 2011, dvs en oppgang på 25%. Hva med å juble litt over det, heller enn å sippe over at Ringnes selger mindre Tuborg til 18-åringer som skal på fylla?

Skål for godt øl, din snobb!