Eirik Newth kom med en bloggpost i går som omhandler et tema de fleste burde bry seg om, spesielt i disse opphavsrettighetstider.

Temaet er konklusjonene til arbeidsgruppen bak NBDigital, digitaliseringsprosjektet til Nasjonalbiblioteket. En norsk Google Books om du vil. Intensjonen er (om jeg har forstått riktig) å scanne inn det meste av den utgitte norske litteraturen, opp mot en halv million verk. Disse skal tilgjengeliggjøres på nett, slik at vi slipper å slepe oss til biblioteket for å få et innblikk i norsk bokkunst.

Problemet er bare følgende: Arbeidsgruppa har kommet frem til følgende modell for den første batchen bøker som skal scannes (mine uthevinger):

Materialet tilgjengeliggjøres på Nasjonalbibliotekets nettsider slik at det kan leses på skjerm, men er ikke tilrettelagt for nedlasting eller utskrift. Materialet vil være direkte søkbart via søkemotorer, men kun tilgjengelig for internettbrukere med norske IP-adresser.

Greit nok, for verker fra 1990-99 (som er en av bolkene som skal scannes) finnes det forfattere og opphavsrettighetseiere, i tillegg til forlag som tjener på å utgi disse bøkene. Dermed må man ha en form for kontroll (slik verden er nå, prinsippet opphavsrett er ikke tema nå). Værre er det med bøker fra 1790-99 og 1890-99 (de andre bolkene). Disse skal også legges under samme kontroll som de nyere bøkene (og som beskrives i sitatet over). Dette til tross for at flesteparten av disse er i det fri, altså at vernetiden som varer til 70 år etter forfatterens død.

Hva betyr så dette? Bøker “i det fri” har samme “begrensninger” som det amerikanske Public Domain, vi står alle fritt til å “gjøre hva som helst med det: utgi det på nytt, spre det på nettet, remikse det, lage film og musikk basert på det, whatever.” som Eirik Newth sa det i en kommentar til mitt spørsmål.

Dette får vi altså lov til, men så fort dette er scannet og lagt på nett får vi ikke lov til å laste det ned eller aksessere det fra utlandet. Hva skyldes så dette? Sannsynligvis utvitenhet og manglende forståelse for hvordan internett fungerer. Men noen andre årsaker kan det også være:

1. tekniske aspekter: Ved å ikke gjøre forskjell vil man kunne bruke samme systemet på alt. Dette er dog ikke et godt argument.
2. Tanken om at siden nasjonalbiblioteket (og dermed staten) bruker penger på å digitalisere disse bøkene har de kontroll over dem. Dermed burde de komme i hovedsak det norske folk til gode. Dette er heller ikke noe godt argument for IP-sperring. Jeg mener å huske at en av NRKBeta-gutta uttalte (i forbindelse med torrent-satsninga si) at Norge har en veldig god “DRM”: språket. Det er for det meste nordmenn som leser norsk.

Til slutt skal det jo sies at det ikke er ulovlig å legge begrensninger på “public domain”-innhold, man står jo fritt til å gjøre hva man vil med det (hvis jeg igjen forstår rett). Hadde Google gjort scannejobben ville de nok sørget for å kontrollere innholdet på et vis, men så lenge det er offentlige midler som brukes på dette prosjektet burde man legge til rette for at vi kan bruke det som det passer oss.

Hvis du henger med, og synes dette er like sprøtt som meg anbefaler jeg deg å lese diskusjonen hos Eirik Newth, og melde deg inn i Facebook-gruppa Slipp bøkene fri!

Og til slutt: jeg er ingen ekspert på området, og skriver dette mest fra magefølelsen og det jeg har fått med meg. Derfor er jeg takknemmelig for alle inspill som går på korrektheten av det jeg skriver, i tillegg til generelle kommentarer såklart 🙂