Campo de' Fiori, bilde av wenzday01 på Flickr
Hadde mitt månedlige budsjett økt med 4-5 lapper er en ting sikkert: jeg hadde brukt mer penger på mat! Som student uten andre inntekter enn utbetalingene fra Lånekassen og det jeg tjente på sommerjobb er ikke budsjettet all verden, men jeg har nok til det jeg trenger og litt til, så det står ikke dårlig til.
Imidlertid er det en viktig forskjell på ting, det er å spise for å overleve kontra å spise god mat. Med god mat mener jeg nødvendigvis ikke å spise ute flere ganger i uken, eller å spise Kobe biff flere ganger ukentlig. Jeg tenker mer på å kunne kjøpe diverse kryddere, friske grønnsaker, ikke basere kostholdet på kjøttdeig, kjøpe skikkelige basis-produkter og unngå FirstPrice produkter.
Jeg er glad i å lage mat, og gjerne å prøve ut nye ting, men tenker ofte at “nei, det kan jeg ikke ta meg råd til” og “den ingrediensen trenger jeg egentlig ikke, så dermed sløyfer jeg den”. Dette er ting jeg ønsker å slippe å bekymre meg om, jeg ønsker å kunne kjøpe råvarer av god kvalitet, prøve ut nye ting og la andre ting enn penger styre oppskriftene.
En annen ting er såklart det utrolig labre utvalget de aller fleste matbutikker har, skal man ha noe litt spesielt må man til større butikker, de ligger typisk langt unna og gjør det umulig å handle god mat på impuls.
I denne forbindelse er jeg også interessert i hva leserene av denne bloggen tenker om mat. Er mat viktig? Er jeg for opptatt av mat, er du typen som synes taco med familiedeig eller wok med frysegrønnsaker er mer enn godt nok? Eller foretrekker du å handle biffstrimler, friske grønnsaker og skikkelig spekeskinke?
De norske matbutikkene er dårligst i Europa på alt annet enn pris. Så vi har ofret alt annet til fordel for én ting, som tydeligvis er det viktigste i Norge.
Rema 1000 sier jo: “Vi gjør det vi kan for å holde prisene nede”, regner med at dette er ment å klinge positivt i folks ører, men jeg tenker “jaha, de ofrer kvaliteten ja”.
Greit nok at kjøttdeigen er billig, men når den inneholder 50% vann, 20% fett og 10% slintrer blir det lite kjøtt i den..
Manuelt trackback:
http://blog.eksplisitt.net/2008/10/economy-crisis-a-hungry-perspective/
🙂
Helt enig med du Atle… Etter flere år med 450 lapper i årslønn til 122 lapper så matkvaliteten gått ned betraktelig.. Jeg er av samme natur, jeg elsker god mat… Det å bli student har faktisk vist seg å være en slankekur for denne kroppen.. Det er mye med lånekassa jeg gjerne skulle forstått logikken med…men det er vel bare slik det er..
Vekt og form blir iallefall nøye dokumentert med fotografier og vektskjema.. Kanskje jeg sitter med en kjempesak når bacheloren eventuellt mastergraden er i boks.. Steffan vs. Lånekassa 😉
Alt i alt: Mat er viktig! Du er ikke på villspor Sveen..
Mat er såå viktig å spise fordi vis du vill leve så lenge sooo du må spise mat ikke sant
Hvorfor er maten så viktig?
Kortversjon av innlegg ved Matpolitiske Forbrukerpanelers seminar
Asker, 15.-16. februar 2003.
Av Marianne Lien
Førsteamanuensis, Sosialantropologisk Institutt
Universitetet i Oslo
m.e.lien@sai.uio.no
I dette innlegget skal jeg å se litt nærmere på hvordan disse forbindelsene gjør seg gjeldende
for dere som forbrukere
1. Matens betydning for meg, mitt og mine.
• Helse
• Smak
• Samvær
• Kokekunst
Viktige stikkord på dette feltet er kompetanse og tilgang.
2. Matens betydning for verden omkring.
• Dyrevelferd
• Distriktspolitikk
• Norsk landbruk
• Global ulikhet
• Økologiske kriser
• Genteknologi
• Fattigdom
Viktige stikkord på dette feltet er innflytelse og innsyn.
1 Matens betydning for meg, mitt, mine
Mat er en av de aller viktigste livsstilsfaktorene som avgjør om vi skal føle oss friske eller
syke. Vi vet at opp mot halvparten av alle krefttilfeller kan forebygges med endret kosthold.
Likeledes med hjerte-og karsykdommer. Poenget er rett og slett at vi vet nok til å spise oss til
en god helse.
Å klare å lage et måltid som er godt, variert, mettende og sunt er altså mulig, og det er kanskje
en av de viktigste formene for kompetanse som vi har. Men hvordan står det egentlig til med
vår kompetanse på dette området? Hva kan folk flest? Hva kan de som stifter familie? Jeg
skal komme litt tilbake til det, men la oss først ta for oss det jeg vil kalle for ’Det norske
paradokset ved århundreskiftet’