Jan Omdahl i Dagbladet har skrevet om Twitter, er det en forgjengeligetsmaskin?
Artikkelen tar for seg hvor viktig journalister synes det er å ha followers, altså folk som følger med på det de skriver. Sant nok, det er vel et menneskelig, og spesielt journalistisk, trekk. Jeg synes selv det er hyggelig med besøkstall på bloggen min, og jeg registrerer at folk følger meg på Twitter også. Journalister har vel hardkoda opplagstall inn i skallen, og Twitter-ekvivalenten er vel followers.
Artikkelen prøver jo å være litt “på siden” og ta det hele med et smil, men setninger som “men har rukket å skaffe seg et meget respektabelt antall følgesvenner” tyder på at også Omdahl synes det er viktig med følgesvenner. Hvor mange som følger deg sier vel kanskje litt om hvor spennende du er, men så er det jo forbeholdt journalister å sette inn twitter-lenker i artiklene sine, og kreve at de siteres med disse.
Fører dette til at journalister overvurderer hvor “viktige” de er? Sannsynligvis. Det er en trend på Twitter at antall followers anvehger av hvor kjent du er av andre årsaker en twitringen din. Dermed blir ikke antall followers et mål på hvor populær du er på Twitter, eller hvor gode tweets(?) du skriver, men på hvor kjent du er ellers. Norge har vel få rene Twitter-kjendiser, med unntak av Even #Drittunge.
Men er egentlig followers så viktig? Er det ikke viktigere å følge med på folk man selv synes kommer med noe spennende? Burde ikke fokus ligge på at Twitter gir deg mulighet til å følge med på hva andre snakker om, ikke at man har fått enda en kanal for å promotere seg selv?
Før kritikken kommer: ja, denne bloggen er vel en måte å promotere seg selv på, det samme gjør jeg nok via Twitter. Men det er ikke det som er hovedpoenget med min bruk av Twitter, det er muligheten for å få med meg hva som skjer. Jeg er jo selvsagt klar over at det ikke hadde vært noe spennende om alle bare lyttet, da hadde man jo ikke hatt noen å lytte til. Dermed synes jeg maset om antallet followers er slitsomt. Følg de du synes har noe fornuftig å komme med, skriv om det som opptar deg og gi faen i resten. Eller må vi få et eget microbloggesystem kun for journalister, der de kan pusse egoene sine enda mer?
Twittermas for meg er det at alle masar um Twitter heile-fsckings tidi, medan det finst alternativ som er so mykje betre.
Uh, og det såg negativt ut, — eg meinte å skriva noko um at det er kjekt å kunna fylgja deg via det frie, opne mikrobloggnetverket 🙂
Goodie-good.
Ser poenget ditt, og regna med at noen ville påpeke det. Imidlertid valgte jeg å skrive twitter hele fckings tida da orginalartikklen gjorde dette. Laconica-nettverket er i så forhold rimelig fritt for journalist-twitter-mas 😉
Det jeg finner spesielt interessant, er hvordan journalister skriver om Twitter og andre sosiale medier som separate saker, uten å sette tjenesten i perspektiv med nytteverdien. Det er kanskje det som bekrefter det du skriver i artikkelen din. 🙂
Ja, det blir litt som om avisene skulle skrevet om trykkeriene, eller om aviser generelt. Det er jo ikke twitter i seg selv som er spennende, men hva man får ut av det.
Men det later jo til at journalister elsker å skrive om fenomener som facebook og twitter, og jeg både leste og kommenterte artikkelen, så det kan jo være så enkelt som at folk faktisk leser disse sakene, fordi “ny teknologi er spennende”.