Jeg er ikke spesielt gammel, men jeg føler 30-tallet nærme seg. Dog, med buzzwords som sosiale medier på agendaen hos medier, politikere og hvermannsen føler jeg meg faktisk gammel. Derfor gjør jeg det eldre er gode på, hytter med neven og forteller om hvor mye bedre ting var før.

Før. Da jeg var 14-15 og satt meg forran en PC på egenhånd for første gang. Da logga jeg meg på #drammen og andre kanaler på efnet via mIRC. Jeg brukte mange, sikkert for mange, timer på å snakke med ukjente folk fra hjembyen og rundt omkring i verden. Eller endel år senere, 11 september 2001, når jeg fulgte WTC-tårnenes fall via det samme mediet, IRC.

Eller når jeg begynnte å spille Planetarion, og ble aktiv på diverse forumer og IRC-kanaler der jeg diskuterte spillstrategier, og fikk hjelp med tyskstiler fra tyskere (men fortsatt fikk kun en 5er). Jeg ble kjent med folk fra nevnte Tyskland, England og Brasil (for å nevne noen).

Eller når jeg for rundt 7 år siden begynnte å oppdatere MSN Messenger nicket mitt med en “|” etterfulgt av en kort statusoppdatering på formen “klar for eksamen”, eller en intressant link.

Eller når jeg begynnte å lage min egen nettside, hvor jeg hadde (via et horribelt PHP-basert hjemmesnekra CMS) en egen “nyheter”-seksjon hvor jeg skrev om ting som opptok meg.

Dette var før, tilbake til for en 4-5 år siden. Da var dette sært. Det var sånn som datanerder drev med. Bloggbegrepet hadde ikke befestet seg, folk hadde hjemmesider, og mikroblogging var helt ukjent. Msn Messenger var på vei inn, og hadde folk hørt om IRC, kalte de det mIRC og relaterte det til sexygirl16 og asl?!

Det var før Jens Stoltenberg var på Twitter, før Dagbladet inkluderte twitternavnet til sine skribenter i bylinen og lenge før blogging var synonymt med fargen rosa, bloggplakater og 16-åringer som tjener mer enn meg på produktplassering. Facebook var ikke påtenkt, og folk flest hadde en Hotmail-konto.

For å si det enkelt: Det var behagelig! Man slapp å fortelle folk at man hadde en blogg, for så å måtte uttale seg om PR-kåte avdanka kjendiser som tjener fett på å spre helseløgner i samme åndedrag som de kaller seg eksperter på sosiale medier. Man slapp å fortelle sine foreldre om hva “twitter egentlig er”, og ingen brød seg om hvilke kosekvenser det ville få for drømmenjobben om man la ut et fyllebilde på nettet.

Nå er de “sosiale mediene” over alt, men jeg føler meg fortsatt like usosial når jeg sitter forran skjermen og skriver. Enda mer usosial føler jeg meg når jeg sitter i sofaen og glaner på mobilen fremfor å prate med folk rundt meg. Jeg skjønner godt at de nye kommunikasjonsformene på nettet sprer om seg. De er enkle å bruke, krever minimalt med kunnskap om “datamaskiner”, og man trenger ikke bruke så mye tid på dem (men man gjør det likevel).

Jeg hatet ordet blogg lenge. Jeg ville ikke bruke det, jeg hadde en nettside, fjortenåringer som skriver om mote har en blogg. Men jeg gav etter. Jeg begynnte å blogge. Jeg forkasta det hjemmesnekra CMSet og gikk over til WordPress. Jeg behynnte å kommentere mer og mer hos andre, og besøkstallene på bloggen gikk opp. Jeg vil gå så langt som å si at bloggen sannsynligvis skaffet meg et jobbtilbud. Så ble det stille. Svaret var Twitter. Jeg hadde vært registrert en stund, men etterhvert tok jeg også dette mediet mer i bruk. Jeg begynnte å poste ting i kortformat på Twitter heller enn å blogge om dem. En stund var jeg veldig Twitter-aktiv, men følte jeg forsømte bloggen. Jeg likte jo å blogge. Liker å skrive, jeg vurderte det jo fankenmeg som en karriærevei en stund (godt påvirket av en ivrig norsklærer på VGS). Men, det tar tid, og man har slikt å gjøre. Så det ble enklere å skrive på twitter.

Så kom smarttelefonen inn i stua (og overalt ellers). Twitter hadde jeg der også, men etterhvert ble det også mindre oppdateringer der også. Jeg hadde nok med å følge med på alt det smarte andre sa. Og skrev de noe smart på bloggen sin kommenterte jeg heller på twitter enn i kommentarfeltet.

Så, hva er poenget mitt? Hva er egentlig så forbanna sosialt med disse nye mediene? Ikke veit jeg. men jeg har begynnt å innse at bloggen er ikke død. Det er her jeg kan utdype ting litt mer enn å bare si “Sosiale medier er teit, jeg føler meg gammal”, som jeg vel kanskje hadde oppsummert dette innlegget som på Twitter.

Spørsmålet til mine lesere (hvis dere er der fortsatt?) er hvordan man skal balansere mellom et sosialt liv og “sosiale medier”. Og hvordan finner man ut av hva som skal på twitter, hva som skal på bloggen og hva som ikke skal offentliggjøres i det hele tatt?

Lar denne tale for seg selv. Er jeg for krass og spydig, eller burde jeg bare slutte å bry meg?

Til post.tempe@kirken.trondheim.no, post.hoeggen@kirken.trondheim.no

Hei!

Fant desverre ikke adressen til Bratsberg kirke, ei heller til ansvarlig
utgiver/redaktør for “Kirkene i strøket”, derfor sender jeg mail til to av
de tre kirkene som identifiserer seg som avsendere av blekka.

Så til saken: I dag fant jeg “kirkene i strøket” nr 3,2010 i postkassa mi.
Dette til tross for at:

1) Hverken jeg eller min samboer har NOEN som helst tilknytning til noen
av de tre avsenderkirkene, ei heller den norske statskirken (bortsett fra
det beklagelige faktum at vi har en statskirke her i landet) eller noen
andre organiserte trossamfunn.

2) Vi har et stort, synlig klistremerke med “uadressert reklame: nei takk”
plassert på postkassa vår.

Dermed synes jeg det er rart at dere leverer oss denne blekka, som i det
store og det hele er nettopp uadressert reklame.

Jeg registrerer også (når jeg bladde gjennom blekka for å finne
kontaktadresser) at dere har med en liten giro for å be om almisser.
Stalltips: Ved å kun levere trykksaken til de som ønsker den, og ikke bare
lar den passere rett i papiravfallet sammen med en sixpack-papp og
grandiosa-esken er jeg sikker på at dere kunne spart såppass mange kroner
at dere kunne levd herrens glade dager på tilskuddene dere får fra staten.

Altså: Oppfordringen er: Gå i dere selv, slutt overforbruket av døde trær
ved å:
1) Levere menighetsbladet kun til medlemmer av menigheten. Jeg er ikke
interessert, da hadde jeg vært medlem.
2) Vurder å kutte ut papirpublikasjoner i det hele tatt og ta skrittet
over i den digitale tidsalder. Da sparer dere miljøet ytterligere.

Dog tror jeg at å kun sende ut til deres registrerte medlemmer, eller enda
bedre: kun folk som aktivt sier fra at de ønsker menighetsbladet, ville
spare store mengder papir.

Jeg skjønner ikke heller hva som er tanken med å fortelle meg om
“budskapet kirken har å gi meg” via en slik trykksak. Her sitter dere med
en allmektig gud, og så må han/hun nedverdige seg til å få sine jordiske
tjenere til å dumpe en trykksak ned i postkassa til folk?

I og med at dette er første gang jeg har fått menighetsbladet i postkassa
i løpet av det året jeg har bodd i Vestlia håper jeg det har skjedd en
glipp, og at budet deres ikke har lagt merke til reservasjonsklistremerket
mitt. Regner med at dere ved neste utsendelse er mer oppmerksomme på at
det finnes folk som ikke ønsker å få postkassa full av totalt uinteressant
papir. Hvis ikke dette er tilfellet setter jeg pris på om dere er like
serviceinnstillte som Byavisa, som gav meg et eget “Byavisa: nei
takk”-klistremerke, slik at budet ikke leverer den blekka til meg mer.

Med vennlig hilsen
Atle Frenvik Sveen