De gangene jeg beveger meg ut på fleredagerstur i den norske fjellheimen har jeg med meg masse fyrstikker. Minst tre pakker i forskjellige rom i sekken, alle pakka i plast. Gjerne også en eske i plastbeholder og en lighter sammen med brenneren. Og så en eske i en jakke eller bukselomme. På samme måte har jeg med meg flere par sokker enn strengt tatt nødvendig. Hvorfor? Jo, fordi om den ene pakka med fyrstikker jeg har med meg skal bli våt, eller av en eller annen annen grunn ikke fungere har jeg en i backup.
På tur er det viktig å ha backup. Det er langt til butikken, og erfaring har vist meg at fyrstikker blir våte. Men, selv om jeg til hverdags er rimelig avhengig av bankkortet mitt for å få kjøpt meg bla.a. mat, har jeg ikke med to bankkort, fra to forskjellige banker, oppbevart i to forskjellige lommer. Hvorfor ikke? Fordi jeg har 1) tillit til at bankkortet mitt fungerer som det skal når jeg trenger det og 2) fordi jeg har tillit (kanskje litt naivt) til at ingen stjeler kortet mitt.
Men, så var det busskortet da. T:kortet som jeg jo har skrevet om før. Du skjønner kanskje hvor dette bærer? Nå har jeg hatt et t:kort i lommeboka i snart 4 måneder. Alikevel, hver gang jeg tenker på å ta bussen tenker jeg det samme som før jeg skaffet meg t:kort: “Hmm, har jeg småpenger? Nei, det har jeg ikke, hvor er nærmeste minibank?”. Hvorfor tenker jeg slik? Hele poenget med t:kortet er jo at jeg skal slippe å tenke på småpenger, pengene er jo “på kortet” (en sannhet med store modifikasjoner, men ta det som en metafor).
Problemet er bare at i løpet av de fire månedene jeg har hatt t:kortet (og tatt bussen noe slikt som 50-100 ganger, grovt antatt) virker det alltid til å være et problem. Enten så er jeg tom for penger (fordi systemet endelig er blitt synka) eller så er det en teknisk feil (for eksempel at verdidelen på kortet mitt ikke ble overført til takstsone Stor-Trøndelag etter nyttår).
Men, jeg burde vel klare å følge med på saldoen min? Nei. Ikke når nettsiden er opp til en uke ute av synk, og gjerne har en saldo på minusgrensa. I tillegg sies det visst at det går tregere å fylle kortet når man har en negativ saldo (som jo i utgangspunktet burde være en umulighet). Så, valget er enten å 1) kjøre buss til kortet er tomt og så vente en uke til det blir penger der igjen. 2) følge med på t:kort-nettsiden hver dag. 3) overføre store summer med faste intervaller (selv om jeg bruker bussen “nå og da”) 4) ha en lapp i lomma der jeg krysser av for hver gang jeg tar bussen. Og, ja, så kan jeg få en giro i posten npr saldoen er under en gitt sum da. Se bort fra 1-2 dagers postgang på denne.. Sanntid, anyone?
Poenget mitt er altså at t:kort totalt mangler tillit fra min side. Et par sitater her på tampen, ett fra Anders på Twitter:
@atlefren jeg vurderer å skaffe meg et t:kort, men jeg merker at jeg ikke er klar for å vente til planetene står i riktig posisjon.
Og et fra en kundebehandler i AtB som skal få lov til å forbli anonym:
Det er svært beklagelig at slike ting skjer, det er ikke lagt opp til at det skal være slik. Men dette er et system som er under konstant utvikling og forbedring av vår leverandør.
Grunnen til at det ikke lar seg gjøre over telefon eller over nett når det er noe som må rettes oppi selve kortene, er fordi at alt som skjer med kortene skjer enten gjennom bruk på bussmaskinene eller ved hjelp av datamaskinene på salgskontorene. Og bussmaskinene har ikke mulighet til å utføre korreksjoner etc av t:kort, da de kun har mulighet til å trekke billetter, legge på Perioder og registrere bruk. Dette er bl.a. fordi at bussmaskinene kjører offline hele tiden, så de har bare oppdateringer om natten. Så derfor er vi avhengig av at, hvis det oppstår feil med kortene, så må dessverre kortene inn til et av kontorene våre slik at vi får lest av tekonologien i kortene og korrigert eventuelle feil på direkten.
Så, er det bare jeg som mangler tillit til t:kort, er mine opplevelser i særklasse, eller må noen virkelig ta tak i omdømmet til dette systemet?