Jeg har de siste ukene brukt Read It Later via mobilen, først og fremst på Twitter-linker jeg har kommet over, men ikke har hatt tid til å lese. Jeg har enda ikke fått tid til å lese dem, så for å “tappe inn” på den “kollektive intelligensen”, tenkte jeg å legge ut lenkene her, så dere, mine lesere, kan lese gjennom dem og fortelle meg hvilke jeg absolutt burde få sett på.

Hvem som kom med lenkene husker jeg ikke mer, så føler du deg snytt for kreditt får du si fra!

Ok, så her har vi lista:

• Webmonkey: Building a Responsive, Future-Friendly Web for Everyone
• Fritanke.no: Ble ikke frelst
• TED: Atheism 2.0
• GIS Stackexchange: Comparison of JavaScript mapping libraries?
• The death of the GIS guy?
• Dagbladet: Islam i Europa: Hat eller forsoning?
• Forbes: How China Ate Android
• Smashing Magazine: Turning Small Projects Into Big Profit, A Case Study
• Dagbladet: Dannelse i dag
• Adobe.com: The V8 Myth: Why JavaScript is not a Worthy Competitor
• VG+: De hvite er litt slemmere

Ser også at dette gjenspeiler ting jeg er opptatt av: Geomatikk, Teknologi og Religion (pluss en dæsj “generelle kommentarer”).

Er ikke nødvendigvis enig i alt jeg lenker til her, men det er ting jeg har merket meg at jeg burde få lest.

Hva synes du? Er det noe her jeg absolutt burde lest? Jeg har skumlest saken fra GIS Stackexchange og “The death of the GIS guy?”, og disse kan jeg absolutt anbefale.

Smart? Veeel. Poenget er at med bakgrunn i offentlighetsloven mener de at klasselister er offentlig informasjon. Dermed kunne de kreve at NTNU utleverte: “klasselister for dagens og gårsdagens elever ved NTNU – i første omgang innen bygg og anlegg”[UA].

NTNU reagerte på saken, men Kunnskapsdepartementet mente dette var offentlig informasjon, og selskapet kunne dermed kreve utlevering av kontaktinformasjon som studenter trodde de oppgav kun til NTNU. Og det har de fortsatt med på UiO og UiB [Aftenposten]. Jeg er sterkt uenig, og har bedt Rekruttering AS redgjøre for saken.

En interessant tvist er at denne praksisen “overstyrer” en annen praksis NTNU har, nemlig at de ikke kan opplyse om noen studerer eller har studert ved NTNU uten samtykke fra vedkommende. Jeg sendte en mail til Studentservice NTNU, der jeg ba om å få bekreftet at en tidligere klassekamerat av meg faktisk hadde en master fra NTNU. Svaret jeg fikk var:

Hei Atle

Vi kan dessverre ikke bekrefte denne typen informasjon uten samtykke
fra vedkommende det gjelder.

Vi trenger derfor at [navn på person] kontakter oss selv og gir oss
tillatelse til at du kan få innhentet denne informasjonen. Dette er
standard rutiner ved Studentservice.

Beste hilsen
Studentservice NTNU

Det ironiske her er at jeg, som Rekruttering AS, med backing fra Kunnskapsdepartementet, kan kreve å få utlevert alle klasselister fra Instituttet, og der finne studiekameraten min. Jeg skjønner at ikke Studentservice kan utlevere denne typen informasjon, så at Kunnskapsdepartementet her skaper et smutthull synes jeg er forunderlig. Enda et argument for å kutte denne praksisen med utlevering av lister!

Hei!

Viser til siste tids medieoppslag rundt deres innhenting av “klasselister” fra UiO, UiB og NTNU. Jeg gikk selv ut fra Institutt for Bygg, Anlegg og Transport ved NTNU i 2009, og regner med at dere har innhentet mitt navn og kontaktinfo da dere innhentet data fra NTNU. Jeg har tidligere ikke reagert, men den senere tids medieoppmerksomhet har fått meg til å reagere.

Først vil jeg arrestere dere på en ting: Daglig leder hos dere, Klynderud, uttaler til uniforum.no 6. januar[1] at: “Jeg har aldri hørt at studentene ved NTNU reagerte”. Dette er feil, jeg og flere medstudenter, har reagert på dette, men ikke fulgt opp saken. Et lite søk på nettet burde få frem negative reaksjoner, som at Studenttinget ved NTNU reagerte[2], og at ledelsen ved NTNU er ukomfortable med KDs pålegg[3].

Dernest: jeg synes det er ukomfortabelt at KD tillater og at Rekruttering AS gjennomfører en slik innsamling av kontaktinformasjon. Jeg ønsker dermed å få vite om, og i så fall, hvilken informasjon dere har hentet ut om meg (det skulle være ganske lett, det finnes bare en Atle Frenvik Sveen her i landet). Jeg ønsker også å få vite hva dere vil gjøre med denne informasjonen, hvor lenge dere tenker å lagre den, og hvordan dere ser på det å kontakte meg pr telefon, da jeg har reservert meg mot telefonsalg i Brønnøysundsregisteret. Denne forespørselen retter jeg på bakgrunn av Ove Skåra i Datatilsynet sine uttalelser til aftenposten.no 9. januar [4].

NB: Denne eposten sendes i kopi til Kunnskapsdepartementet og Datatilsynet, samt publiseres på min private nettside atlefren.net. Eventuelle svar vil også kunne bli publisert, da jeg anser dette å være av offentlig interesse. Hvis dere ikke ønsker publisering av svar: vennligst spesifiser dette.

Håper på snarlig svar fra dere!

Med vennlig hilsen:
Atle Frenvik Sveen

[1]: http://www.uniforum.uio.no/nyheter/2012/01/uib-leverte-ut-4600-studenter.html
[2]: http://www.universitetsavisa.no/student/article9895.ece
[3]: http://www.universitetsavisa.no/student/article9878.ece
[4]: http://www.aftenposten.no/jobb/Bygger-opp-database-med-alle-landets-studenter-6737534.html

På Nordpolet kan de handle inntil 24 bokser øl i måneden, en halv liter hetvin og to liter brennevin. Vin derimot, kan alle handle ubegrenset.

Men, slik er det ikke mer. Øl er så mye mer enn lunken industripils og doven Tuborg. Øl er kultur, og øl er i skuddet. Dog, noe av nedlatenheten ligger over ølet fortsatt. Forestill deg at du er på en fin resturant og bestiller en dyr middag. Så kommer det til drikke: “en vin”. Kelneren ville sett rart på deg. Bestill så “en øl”, og du får sporenstreks servert en Ringnes (eller Dahls, eller Hansa, avhengig av hvilket bryggeri resturanten har avtale med).

Vel. Det finnes steder som kan øl. Den Gode Nabo i Trondheim, Cardinal i Stavanger og Schouskjelleren i Oslo er eksempler på steder som kan øl. I tillegg er alle de nye norske mikrobryggeriene et tegn på at øl er i vinden.

Men vil politikerene våre innse dette? At det foregår en revolusjon, vi har fått en ny eksportvare og tatt opp igjen gammel kultur? Neida, bannlys, bannlys, bannlys dette djevelens verk er omkvedet. Se bare på drikkeglede.no, nettstedet til Bryggeri- og drikkevareforeningen. De får ikke lov til å publisere bilder av øl, med trusler om dagbøter på 25.000 kr. Eller Daglighallen på Samfundet, som “i lengre tid publisert bilder, omtaler og prising av øl”, noe som bryter med norsk lov må vite.

Sett dette i kontrast med at Arbeiderpartiet må gi etter for EU og tillate alkoholreklame på Norsk tv. Sett dette i kontrast til Vinmonopolet, som pusher vin, gir ut egne blader om vin (og øl) og kan tillate seg å anbefale øl i hytt og svime.

Dette er så dumt som det kan få blitt. Min påstand er at skikkelig godt øl senker forbruket, det leder oss ikke ut i avgrunnen. Øl er kultur, det er godt og det kan da ikke være så jævli farlig at en skikkelig pub opplyser om hva de har inne, til hvilken pris? En fjortenåring havner ikke på legevakta for pumping fordi Den Gode Nabo selger Mikkelers Beer Geek Breakfast.

Heldigvis finnes det håp, også i det politiske liv. Det håpet heter Venstre. Jeg merker det varmer hjerterota å se at det finnes politikere som evner å tenke så fornuftig.

Dermed vil jeg bare avslutte med et sitat fra Bryggeriforeningens Petter Nome:

Vedtaket er bare trist, og rammer arbeidet for å skape en sunn og ansvarlig ølkultur

Skål!

Jeg gjengir denne saken i sin helhet under, da jeg ikke klarer å finne menighetsbladet på nett. Signaturen er SS, en signatur jeg tror jeg vet hvem står bak. Det er uviktig, det “vikige” er teksten, spesielt de to siste avsnittene.

For 13,6 milliarder år siden ble universet til – i følge Big Bang-teorien i fysikken. Enorme mengder energi ble til soler og planeter. For 4.5 milliarder år siden begynnte vår planet – jorden – å bli formet sammen med resten av vårt solsystem. Fysikerne visste at det fantes flere solsystem. Vår galakse – Melkeveien – inneholder 100 milliarder av dem. På 1930-tallet trodde forskerene at alt det vi så på himmelen tillhørte Melkeveien og at det var bare én galakse.

Så fant de ut at det er flere galakser der ute. Mer enn 100 milliarder! Hver med 100 milliarder solsystem! Nå trodde forskerne at de begynnte å få en viss oversikt. Men neida!

Forskerne har funnet ut at det er noe mer der ute. Noe som vi verken kan se eller måle. De kaller det svart masse og svart energi. Det vi mennesker kan fatte og observere utgjør kun 4% av universet! 0,4% er stjerner og planeter! 96% av universet kan vi ikke se! Her råder en annen fysikk som vi ikke kjenner.

Da Jesus stod opp fra de døde, hadde han et nytt legeme. Han kunne plutselig vise seg for disiplene sine, – og forsvinne igjen. Han kunne gå gjennom vegger inn til lukkede rom. Han var tydeligvis laget av en annen fysikk som vi ikke kjenner.

Er det ikke på tide vi igjen begynner å ta Guds Ord på alvor? Energi fra Guds finger kan vi tro utløste Big Bang. Vår mektige Skaper har gitt oss et budskap om å komme til tro og bekjennelse. Bekjenne at Jesus er Herre og at vi tilhøre [sic] ham og det livet han ønsker å gi oss.

*facepalm* Jeg veit ærlig talt ikke hva jeg skal si om dette jeg? Noen som klarer å si noe mer fornuftig enn meg?

Det mest fornuftige kan klarer å si er: Sammenlign med denne tegneserien.

Derfor, har jeg skriblet ned noen fiktive dialoger, som noen kanskje synes er nyttige? Eller kanskje bare artige? Eller rett og slett provoserende?

- Hei, har du hørt om Jesus?
- Nei?
- Guds sønn, den enebårne, blablablabla
- Okok, ro ned nå? Sønn av hvem? Enebarn? Hva har han gjort?
- Skapt og frelst oss alle!
- Jeg trodde universet oppsto sånn ca ved Bing Bang?

- Hei! Kan Jeg fortelle få fortelle deg litt om Jesus?
- Jesus? Hvem er det?
- Guds sønn!
- Aha.. Hvilken gud da? Shiva,  Tor,  Appollon,  Merkur, Odin,  Buddah, Vishnu,  Allah?

- Hei, kan jeg få fortelle deg litt om bibelen?
- Bibelen, den boka der?
- Ja!
- Hva slags bok er det?
- Den inneholder svaret på at du trenger å vite her i livet
- Hakkespettboka?

- Hei, kan jeg få fortelle deg om Bibelen?
- Ømm, nei, jeg er ateist.
- Jaja, men det er ikke så farlig.
- Jo, du skjønner, jeg holder på med Ringenes Herre nå, og klarer ikke å fokusere på to eventyr på en gang

- Jeg skal be for deg!
- Tviler på at det nytter, jeg ber om å slippe oppvasken hver dag, men det funker aldri

- Gud elsker deg!
- Hmm.. Jeg trodde kjettere som meg skulle brenne i helvete til evig tid jeg? Eller har de sensurert vekk den biten i Jesus-Camp-materiellet (Ref Augustana)

- I himmelen flyter det av melk og honning!
- Nei takk, gi meg heller en øl og potetgull nå!

- Hei, vi er kristen[insert-ett-eller-annet], vil du ha en vaffel?
- Trenger dere virkelig vaffel for å skape interesse rundt “universets skaper”?

- “Lang kristen rant om et eller annet totalt uinteressant bibelbabbel”
- *Stirre på kors de har som smykke* Hey! Er dere noen sånne Goth-folk?
- Goth?!
- Ja, dere har jo smykker forma som torturinstrumenter

Upassende? Feil? Artig? Smakløst? Elller bare teit? Kommentarfeltet er åpent for diskusjon (men ikke frelse).

De gangene jeg beveger meg ut på fleredagerstur i den norske fjellheimen har jeg med meg masse fyrstikker. Minst tre pakker i forskjellige rom i sekken, alle pakka i plast. Gjerne også en eske i plastbeholder og en lighter sammen med brenneren. Og så en eske i en jakke eller bukselomme. På samme måte har jeg med meg flere par sokker enn strengt tatt nødvendig. Hvorfor? Jo, fordi om den ene pakka med fyrstikker jeg har med meg skal bli våt, eller av en eller annen annen grunn ikke fungere har jeg en i backup.

På tur er det viktig å ha backup. Det er langt til butikken, og erfaring har vist meg at fyrstikker blir våte. Men, selv om jeg til hverdags er rimelig avhengig av bankkortet mitt for å få kjøpt meg bla.a. mat, har jeg ikke med to bankkort, fra to forskjellige banker, oppbevart i to forskjellige lommer. Hvorfor ikke? Fordi jeg har 1) tillit til at bankkortet mitt fungerer som det skal når jeg trenger det og 2) fordi jeg har tillit (kanskje litt naivt) til at ingen stjeler kortet mitt.

Men, så var det busskortet da. T:kortet som jeg jo har skrevet om før. Du skjønner kanskje hvor dette bærer? Nå har jeg hatt et t:kort i lommeboka i snart 4 måneder. Alikevel, hver gang jeg tenker på å ta bussen tenker jeg det samme som før jeg skaffet meg t:kort: “Hmm, har jeg småpenger? Nei, det har jeg ikke, hvor er nærmeste minibank?”. Hvorfor tenker jeg slik? Hele poenget med t:kortet er jo at jeg skal slippe å tenke på småpenger, pengene er jo “på kortet” (en sannhet med store modifikasjoner, men ta det som en metafor).

Problemet er bare at i løpet av de fire månedene jeg har hatt t:kortet (og tatt bussen noe slikt som 50-100 ganger, grovt antatt) virker det alltid til å være et problem. Enten så er jeg tom for penger (fordi systemet endelig er blitt synka) eller så er det en teknisk feil (for eksempel at verdidelen på kortet mitt ikke ble overført til takstsone Stor-Trøndelag etter nyttår).

Men, jeg burde vel klare å følge med på saldoen min? Nei. Ikke når nettsiden er opp til en uke ute av synk, og gjerne har en saldo på minusgrensa. I tillegg sies det visst at det går tregere å fylle kortet når man har en negativ saldo (som jo i utgangspunktet burde være en umulighet). Så, valget er enten å 1) kjøre buss til kortet er tomt og så vente en uke til det blir penger der igjen. 2) følge med på t:kort-nettsiden hver dag. 3) overføre store summer med faste intervaller (selv om jeg bruker bussen “nå og da”) 4) ha en lapp i lomma der jeg krysser av for hver gang jeg tar bussen. Og, ja, så kan jeg få en giro i posten npr saldoen er under en gitt sum da. Se bort fra 1-2 dagers postgang på denne.. Sanntid, anyone?

Poenget mitt er altså at t:kort totalt mangler tillit fra min side. Et par sitater her på tampen, ett fra Anders på Twitter:

@atlefren jeg vurderer å skaffe meg et t:kort, men jeg merker at jeg ikke er klar for å vente til planetene står i riktig posisjon.

Og et fra en kundebehandler i AtB som skal få lov til å forbli anonym:

Det er svært beklagelig at slike ting skjer, det er ikke lagt opp til at det skal være slik. Men dette er et system som er under konstant utvikling og forbedring av vår leverandør.

Grunnen til at det ikke lar seg gjøre over telefon eller over nett når det er noe som må rettes oppi selve kortene, er fordi at alt som skjer med kortene skjer enten gjennom bruk på bussmaskinene eller ved hjelp av datamaskinene på salgskontorene. Og bussmaskinene har ikke mulighet til å utføre korreksjoner etc av t:kort, da de kun har mulighet til å trekke billetter, legge på Perioder og registrere bruk. Dette er bl.a. fordi at bussmaskinene kjører offline hele tiden, så de har bare oppdateringer om natten. Så derfor er vi avhengig av at, hvis det oppstår feil med kortene, så må dessverre kortene inn til et av kontorene våre slik at vi får lest av tekonologien i kortene og korrigert eventuelle feil på direkten.

Så, er det bare jeg som mangler tillit til t:kort, er mine opplevelser i særklasse, eller må noen virkelig ta tak i omdømmet til dette systemet?

Før. Da jeg var 14-15 og satt meg forran en PC på egenhånd for første gang. Da logga jeg meg på #drammen og andre kanaler på efnet via mIRC. Jeg brukte mange, sikkert for mange, timer på å snakke med ukjente folk fra hjembyen og rundt omkring i verden. Eller endel år senere, 11 september 2001, når jeg fulgte WTC-tårnenes fall via det samme mediet, IRC.

Eller når jeg begynnte å spille Planetarion, og ble aktiv på diverse forumer og IRC-kanaler der jeg diskuterte spillstrategier, og fikk hjelp med tyskstiler fra tyskere (men fortsatt fikk kun en 5er). Jeg ble kjent med folk fra nevnte Tyskland, England og Brasil (for å nevne noen).

Eller når jeg for rundt 7 år siden begynnte å oppdatere MSN Messenger nicket mitt med en “|” etterfulgt av en kort statusoppdatering på formen “klar for eksamen”, eller en intressant link.

Eller når jeg begynnte å lage min egen nettside, hvor jeg hadde (via et horribelt PHP-basert hjemmesnekra CMS) en egen “nyheter”-seksjon hvor jeg skrev om ting som opptok meg.

Dette var før, tilbake til for en 4-5 år siden. Da var dette sært. Det var sånn som datanerder drev med. Bloggbegrepet hadde ikke befestet seg, folk hadde hjemmesider, og mikroblogging var helt ukjent. Msn Messenger var på vei inn, og hadde folk hørt om IRC, kalte de det mIRC og relaterte det til sexygirl16 og asl?!

Det var før Jens Stoltenberg var på Twitter, før Dagbladet inkluderte twitternavnet til sine skribenter i bylinen og lenge før blogging var synonymt med fargen rosa, bloggplakater og 16-åringer som tjener mer enn meg på produktplassering. Facebook var ikke påtenkt, og folk flest hadde en Hotmail-konto.

For å si det enkelt: Det var behagelig! Man slapp å fortelle folk at man hadde en blogg, for så å måtte uttale seg om PR-kåte avdanka kjendiser som tjener fett på å spre helseløgner i samme åndedrag som de kaller seg eksperter på sosiale medier. Man slapp å fortelle sine foreldre om hva “twitter egentlig er”, og ingen brød seg om hvilke kosekvenser det ville få for drømmenjobben om man la ut et fyllebilde på nettet.

Nå er de “sosiale mediene” over alt, men jeg føler meg fortsatt like usosial når jeg sitter forran skjermen og skriver. Enda mer usosial føler jeg meg når jeg sitter i sofaen og glaner på mobilen fremfor å prate med folk rundt meg. Jeg skjønner godt at de nye kommunikasjonsformene på nettet sprer om seg. De er enkle å bruke, krever minimalt med kunnskap om “datamaskiner”, og man trenger ikke bruke så mye tid på dem (men man gjør det likevel).

Jeg hatet ordet blogg lenge. Jeg ville ikke bruke det, jeg hadde en nettside, fjortenåringer som skriver om mote har en blogg. Men jeg gav etter. Jeg begynnte å blogge. Jeg forkasta det hjemmesnekra CMSet og gikk over til WordPress. Jeg behynnte å kommentere mer og mer hos andre, og besøkstallene på bloggen gikk opp. Jeg vil gå så langt som å si at bloggen sannsynligvis skaffet meg et jobbtilbud. Så ble det stille. Svaret var Twitter. Jeg hadde vært registrert en stund, men etterhvert tok jeg også dette mediet mer i bruk. Jeg begynnte å poste ting i kortformat på Twitter heller enn å blogge om dem. En stund var jeg veldig Twitter-aktiv, men følte jeg forsømte bloggen. Jeg likte jo å blogge. Liker å skrive, jeg vurderte det jo fankenmeg som en karriærevei en stund (godt påvirket av en ivrig norsklærer på VGS). Men, det tar tid, og man har slikt å gjøre. Så det ble enklere å skrive på twitter.

Så kom smarttelefonen inn i stua (og overalt ellers). Twitter hadde jeg der også, men etterhvert ble det også mindre oppdateringer der også. Jeg hadde nok med å følge med på alt det smarte andre sa. Og skrev de noe smart på bloggen sin kommenterte jeg heller på twitter enn i kommentarfeltet.

Så, hva er poenget mitt? Hva er egentlig så forbanna sosialt med disse nye mediene? Ikke veit jeg. men jeg har begynnt å innse at bloggen er ikke død. Det er her jeg kan utdype ting litt mer enn å bare si “Sosiale medier er teit, jeg føler meg gammal”, som jeg vel kanskje hadde oppsummert dette innlegget som på Twitter.

Spørsmålet til mine lesere (hvis dere er der fortsatt?) er hvordan man skal balansere mellom et sosialt liv og “sosiale medier”. Og hvordan finner man ut av hva som skal på twitter, hva som skal på bloggen og hva som ikke skal offentliggjøres i det hele tatt?

Til post.tempe@kirken.trondheim.no, post.hoeggen@kirken.trondheim.no

Hei!

Fant desverre ikke adressen til Bratsberg kirke, ei heller til ansvarlig
utgiver/redaktør for “Kirkene i strøket”, derfor sender jeg mail til to av
de tre kirkene som identifiserer seg som avsendere av blekka.

Så til saken: I dag fant jeg “kirkene i strøket” nr 3,2010 i postkassa mi.
Dette til tross for at:

1) Hverken jeg eller min samboer har NOEN som helst tilknytning til noen
av de tre avsenderkirkene, ei heller den norske statskirken (bortsett fra
det beklagelige faktum at vi har en statskirke her i landet) eller noen
andre organiserte trossamfunn.

2) Vi har et stort, synlig klistremerke med “uadressert reklame: nei takk”
plassert på postkassa vår.

Dermed synes jeg det er rart at dere leverer oss denne blekka, som i det
store og det hele er nettopp uadressert reklame.

Jeg registrerer også (når jeg bladde gjennom blekka for å finne
kontaktadresser) at dere har med en liten giro for å be om almisser.
Stalltips: Ved å kun levere trykksaken til de som ønsker den, og ikke bare
lar den passere rett i papiravfallet sammen med en sixpack-papp og
grandiosa-esken er jeg sikker på at dere kunne spart såppass mange kroner
at dere kunne levd herrens glade dager på tilskuddene dere får fra staten.

Altså: Oppfordringen er: Gå i dere selv, slutt overforbruket av døde trær
ved å:
1) Levere menighetsbladet kun til medlemmer av menigheten. Jeg er ikke
interessert, da hadde jeg vært medlem.
2) Vurder å kutte ut papirpublikasjoner i det hele tatt og ta skrittet
over i den digitale tidsalder. Da sparer dere miljøet ytterligere.

Dog tror jeg at å kun sende ut til deres registrerte medlemmer, eller enda
bedre: kun folk som aktivt sier fra at de ønsker menighetsbladet, ville
spare store mengder papir.

Jeg skjønner ikke heller hva som er tanken med å fortelle meg om
“budskapet kirken har å gi meg” via en slik trykksak. Her sitter dere med
en allmektig gud, og så må han/hun nedverdige seg til å få sine jordiske
tjenere til å dumpe en trykksak ned i postkassa til folk?

I og med at dette er første gang jeg har fått menighetsbladet i postkassa
i løpet av det året jeg har bodd i Vestlia håper jeg det har skjedd en
glipp, og at budet deres ikke har lagt merke til reservasjonsklistremerket
mitt. Regner med at dere ved neste utsendelse er mer oppmerksomme på at
det finnes folk som ikke ønsker å få postkassa full av totalt uinteressant
papir. Hvis ikke dette er tilfellet setter jeg pris på om dere er like
serviceinnstillte som Byavisa, som gav meg et eget “Byavisa: nei
takk”-klistremerke, slik at budet ikke leverer den blekka til meg mer.

Med vennlig hilsen
Atle Frenvik Sveen

Derfor bestemte jeg meg for å skaffe meg et T:kort. T:kort er:

[..] et elektronisk reisekort for alle som reiser kollektivt i Trøndelag.

Jeg tar kun buss, men du kan få en slags klippekort-løsning som gjør at du betaler 22 kr pr tur, og ikke 30. Altså kunne jeg spare 8 kr pr busstur, og jeg kunne slippe småpengemaset, og komme et skritt nærmere det kontantfrie samfunn. Bare fryd og gammen med andre ord.

Men akk, hvor lenge var Atle i paradis? Ikke lenge skulle det vise seg. Jeg frustrerte vettet av både samboer og kolleger i de tre ukene jeg jobba med å få meg et fungerende kort. Men, jeg rakk aldri å skrive noe om det på bloggen. Det ble med en twitter-post, som vel summerer opp mine følelser når det gjelder registeringsprosessen.

Så så jeg at Martin Bekkelund har planer om å ta for seg Flexus, som jo er noe av det samme for Oslo som T:kort er for Trøndelag. Jeg kjenner kun Flexus via en rimelig artig video. Men, i kommentarfeltet til Martin var det flere som skrøt av T:kort, han blir endog anbefalt en studietur til Trondheim for å oppleve et system som “bare virket”. Vel.. Det er ikke min oppfatning, derfor denne posten.

Altså. Hvorfor T:kort er elendig, en punktliste:

1. Bestillingsprosessen. Hvis du skal bestille t:kort via internett (som man jo vil, hvem vil besøke et kundesenter med sære åpningstider og reisetid fra og til?) går man til Bestill T:kort og fyller ut navn, adresse etc etc. Så venter man i en ukes tid før kortet dumper ned i postkassa sammen med en brosjyre som forteller deg at du må opprette en reisekonto. Skal du gjøre dette heldigitalt må du signere med bankID. Her må du igjen fylle ut en rekke opplysninger: kort sagt, alt du fylte inn for å få kortet i posten, pluss flere andre ting som bla.a et 16 siffers kortnummer.

1a: Jeg vet nå hvorfor det er slik: man kan ha flere kort knyttet til en reisekonto. Denne funksjonen er fin for familier, der foreldrene kan fylle barnas kort. Dog: de fleste brukere har nok et 1:1 forhold mellom kort og konto. Dermed blir det unødvendig mye inntasting.

2. Kundeservice: Etter å ha strevd lenge med BankID-autentisering (BankID og Linux er ikke alltid venner, i tillegg fikk jeg noen feilmeldinger) fikk jeg opprettet en reisekonto. Etter dette fikk jeg en bekreftelsesmail, og kunne logge inn på reisekontoen min. Dog var det noe som var rart: under “Mine kort” sto det ikke listet noen kort. Dette til tross for at jeg hadde fyllt inn det 16-sifrede nummeret på kortet mitt. Jeg mistenkte at noe var galt, og sendte en mail til kundeservice. Den lød som følger:

Hei!

Nå har jeg:

a) bestillt t:kort via nett og fått det i posten
b) opprettet reisekonto (etter masse RÆL med bankID)
c) opprettet en bruker på tkort.no

Når jeg logger inn og så ser under “mine kort” listes det null, niks, nada, ingen kort der, det eneste som står er:

“Fant ingen kort knyttet til Reisekontoen”

Noe jeg finner sært, iom at jeg oppgav kortnummeret xxxxxxxxxxxxxxxx når jeg opprettet reisekonto (eller en av de andre registereringene, ikke husker jeg mer)

Er det slik å forstå at jeg nå må fysisk møte opp på et kundesenter, slik at all denne strevinga er forgjeves, eller er det fordi jeg enda ikke har overført penger til kontoen? Eller er det noe magi i det utrolig infløkte systemet deres som ikke har slått inn enda?

Jeg innrømmer at det ikke er det hyggeligste mailen jeg har sendt, men husk at jeg var drittlei av hele systemet, jeg hadde tastet inn personopplysninger mange ganger og brukt mye tid på noe som markedsføres som “enkelt og effektivt”. Dog, jeg synes ikke svaret jeg fikk var noe særlig heller:

Skal normalt gå helt greit det der, men vi har hatt problem med dette i
det siste. Har lagt kortet ditt ut på aksjonsliste, så det må i kontakt
med en busscomputer for at det skal legge seg til din reisekonto. Dette
vil skje påfølgende natt. Dette er som sagt et teknisk problem vi har
mot FARA. Beklager dette.

Altså: Aksjonsliste og FARA?! Sier meg ingenting, så jeg svarer igjen:

Så kortversjonen er at det skal fungere i morgen?

Hvorpå svaret kom, i det jeg synes var en noe nedlatende tone:

Kortet vil jo først fungere når du har et produkt på det, enten
autoreise eller periode.

Jaha, da må jeg jo opprette et produkt, men hvordan kan jeg opprette et produkt på en reisekonto som ikke er tilknyttet noe kort? Jeg begynnte å bli irritert og spilte derfor dum:

ja, det er jo så, jeg kommer til den hodepinen senere.. Men vil det listes under “mine kort” når jeg logger inn på tkort.no?

Har (av en eller annen grunn) en avsersjon mot å opprette noe som helst produkt eller betale noe penger inn til en løsning der ikke kortet mitt er linket mot kontoen/produktet..

Med atter et svar:

Det vil ikke være mulig å bestille noe produkt før kortet er knyttet til din konto. Ikke skummelt i hele tatt å betale inn penger til din reisekonto. Det er dine penger.

Hmm, ble jeg ikke nettopp fortalt at jeg måtte opprette et produkt for at det skulle fungere? Nå er det visst motsatt?! Jeg skjønte enda mindre, men bestemte meg for å sette inn 300 kr på kontoen min. Merk: dette må gjøres via en giro fra bank og tar et par-tre dager (VISA, PayPal, anyone?!)

Med penger på reisekontoen (men fortsatt ikke noe kort knyttet til) et par dager senere svarte jeg igjen:

Hæ?

Jeg kan ikke bestille noe produkt får kortet er knyttet til min konto?
Og jeg har pr dags dato ikke noe kort knyttet til noe konto (til trossfor at jeg oppgav kortnummeret når jeg opprettet kontoen?!)

Og du skrev i forrige mail at jeg måtte kjøpe et produkt for at kortet skulle fungere?

Med svaret på denne mailen tørnet det for meg:

Hei!
Du vil få tilgang til kortet ditt i morgen, etter du har vært ut til en
buss i ettermiddag.

Jeg må altså ta bussen med kortet for at det skal funke slik at jeg kan bruke kortet på bussen?!

Som trigget mitt siste, rimelig aggresive svar:

Ikke for å være vrang, men:
Hvis jeg forstår deg riktig:

Jeg må altså ta bussen med kortet for å få aktivert kortet?

Det betyr jo at jeg må ta bussen med et kort jeg ikke har fått koblet noe produkt til for å få aktivert kortet slik ar jeg får koblet kortet til noe produkt slik at jeg kan bruke det til å ta bussen??

Hvordan skal jeg kunne bruke kortet på bussen når jeg ikke får kobla det mot reisekontoen min?

Jeg har lenge vegra meg mot å bestille meg tkort, da jeg har hørt mange historier om folk som sliter med å bestille, men at det skulle være så bakvendt som jeg får inntrykk av nå hadde jeg aldri forestillt meg.

Jeg har nå satt igang en overføring av penger til kortet/reisekontoen/hva veit jeg mer… Og også bestillt et produkt (som jo ikke er kobla mot noe kort…)

Vil det fungere? Eller må jeg på bussen for å holde kortet forran en automat (og så betale med cash?) før ting fungerer?

Hadde jeg visst at det var så vanskelig å bestille tkort via nett hadde jeg heller beveget meg ned på kundekontoret i første omgang… Eller fortsatt å betale kontant de få gangene jeg tar bussen…

Hvorpå jeg fikk et kort svar:

Hei!
Dette ordner seg tydeligvis ikke, så jeg anmoder deg til å oppsøke salgskontor.
Dette er en teknisk feil som desverre ikke har løst seg. Vi beklger dette.

Tre uker etter at jeg bestillte måtte jeg altså gi opp og oppsøke et kontor. Der ble jeg møtt av en hyggelig fyr som sa “dette skal gå fint, jeg fikser dette”. Han tok kortet mitt og kom tilbake med følgende spørsmål etter ti minutter: “Du har ikke prøvd å registrere dette kortet flere ganger?” Hvorpå jeg såklart svarte: “ja, opptil flere ganger, BankIDen gav meg feilmeldinger.” Svaret var da “Aha, problemet er nemlig at det er to reisekontoer knyttet til kortet ditt”

Så, det som hadde skjedd var at når bankID gav feilmelding på autorisasjonen ble det likevel opprettet en reisekonto. Snakk om feildesign på et system! Hvordan kan man i det hele tatt designe et system som fortsetter ved en feilet validering? Jeg akket meg litt og sa at det var jo helt på trynet å regsistrere seg på nett, og at jeg like gjerne kunne ha møtt opp på kontoret fra dag en. Svaret var at “ja, systemet er ikke helt optimalt, men de som har levert det har det jo så travelt.” Jaha, jeg veit ikke hvem som har laget systemet, men å ikke rette alvorlige bugs fordi man er opptatt med å selge makkverket til andre er en elendig unnskyldning.

Rett og slett!

Det skal sies at etter at denne hyggelige fyren hjalp meg har ting fungert meget bra, jeg slipper småpenger og får billig buss. Men, å ha en så slitsom registreringsprosess, og så lite hjelpsom kundeservice.. Flexus light sier jeg bare.

PS: Rune (@kvisten) tipset meg om et lignende innlegg han skrev om T:kort i 2008: t:kort – hvor vanskelig kan det være? Det virker som om de har fått fikset opp språket sitt siden den tid, men ikke stort mer annet..