Siden jeg har komponert ordet selv har jeg stålkontroll på både opphav og betydning. Google finner (før jeg publiserer denne posten), kun ett treff på ordet “teknologi-lunte”, nemlig min kommentar på en bloggpost hos Eirik Newth. Det er ikke så rart, for det var her jeg brukte ordet første gang.

Ordet er altså “teknologi-lunte” (jeg er litt usikker på om bindestreken trengs), og beskriver et fenomen de fleste kjenner, men kanskje ikke har noe godt ord for. Jeg brukte det for å beskrive samboeren, som ifølge seg selv har meget kort lunte når det gjelder teknologi. Jeg vil påstå ca 1 nanometer.

Vi har alle en teknologilunte, men jeg tror det er symptomatisk at hu har en kort teknologi-lunte, mens jeg har en rimelig lang. Dog, det kommer ann på. Jeg kan godt bruke mye tid på å få skjermene mine til å fungere i Linux, eller få bygd javascript-maven-plugin, men gi meg en dekoder som ikke fungerer når jeg skal se på TV, og lunta er kort.

Det fører meg til følgende hypotese om teknologilunte: Dess mer du kan om noe, dess lengre lunte. Og hvis du i tillegg er klar over at det du sliter med er laget gratis av noen ildskjeler, da har du enda lengre lunte. Har du på den annen side liten kunnskap eller har betalt flerfoldige tusen for et produkt forventer du at driten skal funke, NÅ!

Og, uten å bli for analytisk her, tror jeg grunnen til at Linux har slått såpass dårlig ann på desktop ligger. Jeg har ikke noe problem med å google opp løsninger på en eller annen rar binding til en komponent som mp kompileres før jeg får spillt av musikk, eller åpna en fil. Andre, synes dette er bortkasta tid, og kjøper en Mac, der ting “bare fungerer”. Eller en Kindle. You get my drift.

Uansett, jeg håper du tar i bruk ordet teknologi-lunte når du skal snakke om dette, sannsynligvis kjente, fenomenet neste gang. Så får vi se hvor mange Google-treff ordet får om et par måneders tid!

Dere skjønner tegninga, noen er sikkert uenige i at en homeopat er en kvakksalver, men spør du meg er dette en meget passende beskrivelse. Hør bare hva wikipedia sier:

Kvakksalver betyr en som roter eller fusker med salver (foreskriver eller selger remedier som ikke virker eller som er skadelige), eller i mer vid forstand enhver som utgir seg for å ha kunnskaper og kvalifikasjoner til å drive medisinsk virksomhet uten å ha det [..]

Spør du meg er dette hva hele alternaiv (nei, det er ikke en skrivefeil) bransjen driver med, fusker i medisinfaget og potensielt gjør stor skade.

Når det gjelder ordet kvakksalger stammer det fra tysk (nærmere bestemt lavtysk eller nederlandsk ifølge bokmålsordboka), Quacksalver, som direkte oversatt betyr:

person som tukler med salver

Så, når skal man bruke ordet kvakksalver? Jeg vil tørre å påstå at det kan brukes om juksemakere og folk som utgir seg for å være noe de ikke er generelt, men det er et eller annet med alternaivbransjen som skriker kvakksalver lang vei. Dermed synes jeg godt man kan prøve å reservere ordet til de tilfellene man omtaler folk som skal selge deg sukkerpiller, stikke nåler i kroppen din, kurere kikhoste ved bønn, fjerne HIV med håndspåleggelse eller bønn, kurere kreft med aprikoskjerner eller mener du må spise supergreens for å få et mer basisk miljø i kroppen. Hvis du møter på kjente som gjerne vil fortelle om hvordan kolloidalt sølv kurerte lidelse X kan du gjerne spørre: “tror du virkelig på slike kvakksalvere?”

Åkke som, dagens ord er, skal vi si, et ord du sikkert har hørt og forstår betydningen av, men det er ikke sikkert du helt klarer å definere det, jeg merker at jeg sliter med det samme. Ordet er kanskje mest brukt i psykologiske og økonomiske settinger, men er nok ikke reservert for psykologer og økonomer (heldigvis). IT-mennesker (blant andre) kan nok også finne på å bruke ordet, så lenge de har et incentiv til det. Sånn, der fikk jeg sneket inn ordet også, vi snakker altså om incentiv. Bokmålsordboka velger å forklare ordet med en rekke (nesten like vanskelige) synonymer:

beveggrunn, tilskyndelse, spore (I)

I tillegg bemerkes det at ordet også kan skrives insentiv, men da synes jeg mye av schwungen forsvinner. Ordet er (såklart) av latinsk opphav, og betyr “som angår tonen”, noe jeg ikke helt har noen god forklaring på. Noen som kan opplyse meg?

Ordnett.no har en litt annen synonymliste/forklaring:

tilskyndelse til en bestemt handlemåte; incitament; stimulans:

Nytt i “dagens ord” er en telling på google-resultater på ordet, “incentiv” får i skrivende stund 10,700 treff på google, hvis vi begrenser oss til norske sider (da ordet også finnes på engelsk)

Så til kanskje det viktigste: Når kan du bruke ordet? Ja, jeg har allerede brukt det en gang i denne posten, jeg mente at de fleste kunne finne på å bruke ordet så lenge de hadde et incentiv. Andre bruksområder (hentet fra IT-verdenen kan være). “Vi må gi brukerene et incentiv til å bidra med innhold til [sett inn navn på web 2.0 tjeneste her]“, eller “De fleste kan lære seg dette systemet, bare de har et incentiv for å sette seg inn i det”.

Det er altså et ord som brukes i et uttrykk. Et uttrykk som i deg selv ikke er mye brukt. Det artige er jo at det andre ordet i uttrykket brukes mye. Hører du noen si “fjas” stusser du nok ikke noe særlig. Hører du noen si “tant og fjas” stusser du nok litt, men hører du noen snakke om “tant” stopper du nok opp. Men, det må jo være et ord, i og med at det brukes i uttrykket. Dermed vier jeg dagens “dagens ord” til nettopp tant. Rent instinktivt vil nok de fleste forbinde det med fjas, og dermed tillegge det samme betydning.

Ifølge den alltid trofaste Bokmålsordboka, kan tant ha to betydninger:

1. fantasi, oppspinn
2. foreld: noe verdiløst

tilfelle 2 er det som menes i uttrykket “tant og fjas”, mens tilfelle 1 brukes i det for meg noe ukjente uttrykket “tøv og tant”.

Ut over disse to uttrykkene kommer jeg ikke på noen gode bruksområder for ordet, det må i så fall være noe i retning av:

“Nå snakker de tant”

Som jo unektelig virker som litt gammelmodig

Ellers kan jeg jo bemerke at ordet har opphav i det latinske “tantum”, så for språknerder det er faktisk et fremmedord vi burde ta inn i varmen igjen! Utfordringen er bare å bruke det uten å gi assosiasjoner til kamferdrops og svisker.

Et eksempel: Jeg har ikke så veldig mye til overs for konspirasjonsfantaster og kreasjonister. Såppass lite til overs at jeg flere ganger har brukt ord som “idiot”, og “dust” om disse folkene.

Dette er jo helt feil. Er man dum på et område er det noe man ikke forstår. Vanligvis er det også underforstått at man har prøvd å forstå. Man er altså dum fordi man prøver å forstå noe, men mangler kapasiteten til å faktisk forstå det. Når det kommer til kvantefysikk er nok de fleste av oss ganske dumme, selv om vi har gjort et forsøk på å forstå det.

Kreasjonister og konspirasjonsfantaster, derimot, er ikke dumme. De har aldri gjort noe forsøk på å forstå det de avviser. De ignorerer all den forskningen, bevisene og logikken som tilsier at det de argumenterer mot faktisk er fornuftig som bare pokkern. Ergo er de ikke dumme, men ignorante.

Forskjellen her er altså at er man dum har man gjort et ærlig forsøk på å forstå noe, men mangler kapasiteten til å fatte/forstå det. Er man ignorant har man valgt, uten engang å prøve å sette seg inn i noe, å avvise det. Dermed vil jeg påstå at det å være ignorant er mye værre enn å være dum. Eller, man kan si at er man ignorant er man “dum med vilje”.

Bokmålsordboka definerer ignorant på følgende måte:

person som er uvitende (særlig i faglige spørsmål som han burde kjenne)

Vi ser altså at det som står i parantesen dekker min oppfatning av ordet godt. Man er uvitende om noe man absolutt burde vite. Forskjellen er kanskje at jeg mer direkte antar at man er uvitende grunnet et bevisst valg. Og det er mye værre enn å være uvitende generelt, for alle kan ikke vite alt.

Så, er folk enige eller uenige med meg her? Er det jeg som er ignorant om språk med tolkningen min her, eller er dette en tolking folk kan si seg enige i? Jeg skal ihvertfall bli mer påpasselig med å kalle ignorante folk for nettopp ignorante, og ikke dumme.

Ja, de er fulle. De er så fulle at politiet trengs. Dermed blir ikke full en dekkende beskrivelse. Det finnes jo mange ord for å beskrive skikkelig fulle folk, men i politiloggen har de standardisert på et ord: krakilsk. Dette ordet er definert i bokmålsordboka på følgende måte:

trettekjær, kranglevoren “han blir så k- i fylla”

Ergo: man trenger kanskje ikke være full for å være krakilsk, men det er absolutt lettere å bli det etter noen karsk for mange. Det understrekes jo også med eksempelet i bokmålsordboka.

Selv synes jeg det er et glimrende ord. Det ligger godt på tunga, og det beskriver på en ganske god måte hvordan en person er. I tillegg er det såppass sært at de fleste vil stusse litt når de hører det, selv om de nok absolutt vil skjønne hva du snakker om.

For å avslutte tenkte jeg å ta noen eksempler fra politiloggen hvor krakilsk brukes:

03.31: En «krakilsk» dame (34) er lagt i jern av vaktene ved et utested i sentrum. Hun skal ha slått etter vaktene. Saken vurderes anmeldt.

- Mannen var litt småkrakilsk. Han gikk ikke til angrep på politiet, men måtte legges i jern, sier Hjulstad.

Mannen betegnes av politiet som krakilsk, og det er tilkalt lege for å avgjøre om 25-åringen skal plasseres i arresten eller få annen passende oppfølging.

Den krakilske mannen sjenerte de andre gjestene, og fortsatte å bråke på utsiden av lokalet etter utkastelsen.

- Hun var krakilsk og ruset, sier Fredriksen.

- Mannen var krakilsk inne på plassen og ble tatt med til arresten, opplyser operasjonsleder Morten Stene

22.12: Krakilsk trøndermann terroriserer folk i Munkegata. Det meldes om at han har knust en rute, og blør fra pannen.

12.59: En krakilsk kunde går løs på betjeningen og andre kunder i en matvarebutikk på Lademoen.

- 20-åringen beskrives som krakilsk, han skal ha slått i alle retninger, sier operasjonsleder Todal.

23.03 Krakilsk mann på 43 år blir lagt i jern av vekterne på et hotell i Dronningens gate. Mannen tilbringer natten i fyllearresten.

21.11 Politiet får melding om slåssing i Olav Tryggvasons gate. En krakilsk mann på 35 år blir pågrepet.

Mannen er såpass krakilsk at han bringes til arresten der han får førstehjelp.

02.44: En vakt på et utested på TMV-kaia må legge en krakilsk, kvinnelig gjest i bakken, og ber om bistand.

05.48: En patrulje ber om øyeblikkelig bistand etter at en krakilsk person har sparket en tjenestemann i hodet ved et hotell i sentrum.

Allerede nå har du kanskje gjettet at det ikke er et udelt positivt ord jeg snakker om. Tvert imot. Det det derimot er er et ord definert i bokmålsordboka. Ordet er ikke orginalt definert som et nedverdigende ord, men i dagligtale vil det nok ha denne betydningen. Jeg inbiller meg at det i medisinske omgangskretser kanskje kan bli brukt på en “nøytral” måte, men alle vil nok gjøre noen assosiasjoner. Ordet er degenerert, og er ifølge Bokmålsordboka definert som følger:

ødelagt; moralsk forfalt d-e organer organer (hos individ, art) som er blitt (delvis) ødelagt i utviklingen / et d- individ, folk

Her ser vi jo at ordet både kan brukes om et folk og om enkeltindivider. Som skjellsord er det dugandes i begge sammenhenger. “Du er et degenerert menneske”, “Han så degenerert ut” eller “[Sett inn folkeslag her] er degenererte”. Den siste formen kan kanskje gi endel assosiasjoner til ideologiske tullinger som henger seg opp i rasebegrepet, uten at vi trenger å blande inn det.

Det er uansett et knakande godt, orginalt, skjellsord som kan komme til nytte i mange sammenhenger. Pass deg bare for å bruke ordet om ting som ikke kan degenereres, f.eks. en datamaskin.

Som alltid taes kommentarer på min forklaring og andre eksempler på bruk av ordet imot med takk!

Ordet er, som den observante leser allerede har funnet ut: bildografere. Hva betyr det? Jo, det forholder seg til bilde slik fotografere forholder seg til fotografi. Dermed kan man jo argumentere for at det er et dårligere ord enn fotografere, all den tid bilde er et mer generelt ord enn fotografi. Men det er nå en gang slik at de snakker om at de tar bilder, ikke fotografier. Dermed er et ord som bildografere på sin plass.

Det som jo kunne vært artitig var å nyansere ordet litt fra det nært beslektede fotografere, kanskje noe i retning av mer kunsterisk fotografering? Altså at man kan fotografere det aller meste, men når man tar kunstneriske bilder så bildograferer man? Har du noen gode forslag? Vi snakker jo her om en bloggpost som nesten garantert kommer til å bli det eneste treffet for bildografere, så definisjonen vi lager her blir nærmest enerådende! Så: forslag til definisjon takk!

Det å tvinge representanter av et politisk parti til å følge partilinjen fremfor å stemme slik de selv vil er tydligvis så utbredt i politikken at det har et eget ord: partipisk. Bokmålsordboka definerer det som følger:

sterkt press i et politisk parti på medlemmer el. representanter som har avvikende synspunkter i en sak, streng partidisiplin

Norsk Wikipedia har følgende å si om saken i artikkelen om Norges politiske system:

Partiene har vært bemerkelsesverdig stabile: flertallet av partiene som dominerer norsk politikk idag, har vært representert i Stortinget siden 1930-årene, til tross for at velgernes lojalitet til partiene faller. Dette kan kanskje forklares med relativt sterk indre disiplin (“partipisk”) i partiene, det er forholdsvis sjelden at representanter stemmer mot eget parti i Stortinget.

Typisk bruk av ordet er i media: “Erna måtte svinge partipisken for å få gjennom dette forslaget.” Selv om dette for noen kan skape noen litt ekle bilder betyr det ikke annet enn at man får representantene til å gjøre som partiet vil. Dette ofte i forbindelse med politiske hestehandler, gi-og-ta situasjoner og lignende.

Det skal dog understrekes at jeg hverken er politiker (gud forby) eller samfunnsviter, så om noen har noe å tilføye er det bare å skrike ut. Jeg er mest fascinert av ordet i seg selv, men utdypinger er aldri å forakte.

Like imponert var jeg dog ikke over oversetteren (så kan man jo spørre hvorfor jeg hadde på norsk tekst i det hele tatt). I en av filmens scener er det snakk om (og utføres) en lapdance. Dette ble oversatt av denne driftige personen med det som blir dagens ord: Skrevdans.

Bokmålsordboka kjenner det ikke, ei heller har Google noen særlig kjennskap til ordet. Det betyr vel at det er snakk om et ny-ord her.

Ok, jeg skal gå med på at det for så vidt er riktig, skrev kan vel med mye godvilje tolkes som et synonym for fang, og “fangdans” hadde ihvertfall ikke fungert. Da er vel skrevdans hakket bedre, selv om noen ting kanskje burde forbli på engelsk..?